Operation Iraqi Freedom

Operation Iraqi Freedom var en offensiv militær aksjon iverksatt av den amerikanske regjeringen til president George W. Bush. Operasjonen ble definert som en del USAs krig mot terror, iverksatt etter terrorangrepene 11. september 2001, som ble innledet med Operation Enduring Freedom (OEF) i Afghanistan i 2001.

Den amerikanske ledelsen identifiserte Irak som en støttespiller for internasjonal terrorisme, og søkte å knytte Saddam Hussein til al-Qaida og Osama bin Laden. President Bush – og hans fremste internasjonale støttespiller, Storbritannias statsminister Tony Blair – begrunnet videre invasjonen med at Irak var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Ingen av disse forholdene medførte riktighet.

Det kortsiktige målet, å avsette Iraks president Saddam Hussein og fjerne Baath-regimet, ble nådd i operasjonens første del, invasjonen i mars–april 2003. Koalisjonen som sto bak denne ble derved ansvarlig for en okkupasjon, hvoretter flere land sluttet seg til i en stabilisering av situasjonen i landet. Denne var, i motsetning til angrepet i mars, forankret i en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd. Invasjonen var i strid med folkeretten.

Angrepet på Irak i 2003 var ikke hjemlet fra FNs sikkerhetsråd eller i folkeretten for øvrig. Den oppfølgende stabiliseringsfasen hadde derimot FN-mandat. Dette ble gitt ved Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1483 (2003), vedtatt 22. mai, som blant annet oppfordret medlemslandene til å bistå i gjenoppbyggingen av Irak, og å legge grunnlaget for gjenopprettet stabilitet og sikkerhet; deretter nr. 1511 (2003), vedtatt 16. oktober, som autoriserte en flernasjonal styrke å ta i bruk alle nødvendige midler for å bidra til sikkerhet og stabilitet. Begge ble vedtatt med henvisning til FN-paktens kapittel VII.

Deretter ble flere relevante resolusjoner vedtatt, blant dem nr. 1546 (2004), som formidlet ønsket fra den påtroppende irakiske overgangsregjeringen om at styrken skulle bli stående – i partnerskap med irakiske styrker. Den slo fast at okkupasjonen av Irak opphørte samtidig med at suvereniteten ble overført til den utnevnte interimsregjering per 30. juni 2004. Deretter ble den flernasjonale styrkens mandat årlig vedtatt, etter anmodning fra Iraks regjering, til det utløp i 2009.

Operation Iraqi Freedom hadde i utgangspunktet et sett amerikanske mål knyttet til kampen mot terror som hovedoppgave. Først og fremst å framtvinge et regimeskifte, dernest særlig kartlegging og kamp mot terrornettverk og identifisering og ødeleggelse av masseødeleggelsesvåpen.

I den påfølgende stabiliseringsfasen var oppdraget vesentlig å bidra til sikkerhet og stabilitet etter krigen – som en forutsetning for en politisk, økonomisk og sosial gjenoppbygging. Til dette hørte å støtte den politiske overgangen, inklusive demokratiske valg. En sentral del av oppdraget var å bidra til oppbyggingen et nytt irakisk sikkerhetsregime, med politi og forsvar, og sammen med dette forhindre terrorisme.

Den multinasjonale styrken hadde også som oppgave å bidra til sikkerhet for den sivile FN-operasjonen i Irak, UN Assistance Mission in Iraq (UNAMI).

Da Saddam Hussein ikke etterkom USAs krav om å forlate Irak, ble invasjonen iverksatt 20. mars 2013. Framrykkingen mot Bagdad møtte begrenset motstand, og hovedstaden ble tatt 10. april. I en tale 1. mai erklærte president Bush krigen for over. OIF gikk da over i en ny fase, for å støtte det nye styringsrådet (Coalition Provisional Authority, CPA) og for å sikre opprettelsen av den irakiske overgangsregjeringen (Iraqi Governing Council, IGC). CPA ble fra mai ledet av ambassadør Paul Bremer, som erstattet det midlertidige Office of Reconstruction and Humanitarian Assistance, ledet av generalløytnant Jay Garner. OIF endret deretter karakter, med vekt på stabilisering av situasjonen, som grunnlag for en demokratiseringsprosess som i 2005 inkluderte parlamentsvalg.

Koalisjonsstyrkene ble samlet under amerikansk ledelse, og besto ved operasjonens start av fire land som deltok i kamphandlingene under invasjonen: Australia, Polen, Storbritannia og USA. Spania sluttet seg til feltoperasjonen, vesentlig med humanitære oppgaver. I alt 44 land sluttet seg til koalisjonen, uten å delta med styrker under invasjonen.

Kuwait var oppmarsjområdet for invasjonsstyrkene i sør; en flåtestyrke samlet seg i Golfen. Den opprinnelige planen om innsetting også gjennom Tyrkia måtte fravikes da det tyrkiske parlamentet ikke godkjente bruk av landets territorium for å åpne en front i nord. I alle de tre operasjonsområdene – sør, vest og nord – ble det tidlig, og til dels før krigen startet, satt inn spesialsoldater. USA sendte fallskjermstyrker til de kurdiske selvstyreområdene; kurdiske Peshmerga var en alliert i krigen.

Operation Iraqi Freedom ble gjennomført av en flernasjonal koalisjonsstyrke underlagt USAs sentralkommando (CENTCOM) i Tampa, Florida. I angrepsfasen hadde den et framskutt hovedkvarter i Qatar; deretter i Bagdad. Ved kampanjens start ble styrkene ledet av general Tommy R. Franks. Operasjonen hadde tilslutning fra 44 land i angrepsfasen; færre i den påfølgende stabiliseringsstyrken. Koalisjonsstyrken som ble satt inn i invasjonen var på nærmere 300 000 soldater.

I starten var kampanjen underlagt Coalition Forces Land Component Command (CFLCC), som i juni 2003 ble erstattet av Combined Joint Task Force 7 (CJTF–7) som det strategiske, operasjonelle og taktiske hovedkvarter for bakkestyrkene. Denne ble deretter erstattet av Multinational Force–Iraq (MNF–I) fra 15. mai 2004, ledet av general Ricardo Sanchez.

Underlagt MNF–I var flere kommandoer, framfor alt Multinational Corps–Iraq (MNCI), ledet av generalløytnant Thomas F. Metz. MNF–I var ansvarlig for det strategiske nivået; MNCI, bestående av styrker fra USA, Storbritannia og Australia, ble etablert på taktisk nivå. Multi-National Security Transition Command–Iraq (MNSTC–I) ble etablert for å koordinere trening og utrustning av de nye irakiske sikkerhetsstyrkene, Iraqi Security Forces (ISF).

Opplæring av ISF-personell ble også utført av den sivile FN-operasjonen UN Assistance Mission in Iraq (UNAMI), samt fra 2004 av NATO Training Mission–Iraq (NTM–I). Ingen av disse var del av OIF eller MNF–I.

I tillegg til egne regulære styrker leide USA inn private sikkerhetsselskaper, med blant annet sikkerhetsrelaterte oppgaver, for å bidra til gjennomføring av sitt oppdrag. Det mest kjente av disse var Blackwater.

CJTF–7 delte Irak inn i seks multinasjonale divisjonsområder, hver ledet av ett av de troppebidragytende land. Denne strukturen ble flere ganger endret. MNF–I tok over den eksisterende utgrupperingen i divisjonsområder i 2004.

Under selve invasjonen deltok styrker fra USA, Storbritannia, Australia og Polen. 49 land sluttet seg til stabiliseringsstyrken i løpet av 2003, hvorav 32 med militære bidrag. Deretter trakk flere snart tilbake sine styrker.

Iraks regjering signaliserte i 2008 å ville terminere FN-mandatet til MNF–I, for selv å overta ansvaret for landets sikkerhet. USA startet sin uttrekking fra Irak tidlig i 2008; USA og Irak inngikk høsten 2008 en avtale som innebar at alle amerikanske styrker skulle være ut av Irak per 31. desember 2011.

Ved utgangen av 2009 ble MNF–I avsluttet. De gjenværende amerikanske styrkene ble fra 1. januar 2010 benevnt U.S. Forces–Iraq. Fra 1. september 2010 inngikk de ca. 50 000 amerikanske soldatene som fortsatt sto i Irak i Operation New Dawn – og OIF var derved over.

Norge deltok i Operation Iraqi Freedom gjennom CJTF–7 og den etterfølgende Multinational Force–Iraq (MNF–I) i perioden juli 2003–desember 2005. Den norske deltakelsen var definert som en humanitært innrettet innsats som ikke var del verken av okkupasjonen eller krigføringen.

• Iraks samtidshistorie
• Internasjonale operasjoner