Sandvika Veveri

I tiden omkring 1950 fikk Grimnes stipend for å studere amerikansk tekstilindustri. I løpet av den flere uker lange studieturen ble han oppslukt av tekstiltrykk. Det ble stor uro i firmaet da han ønsket å nedlegge vevingen og gå over til å trykke tekstiler. Tvilen hos medeierne førte til at Grimnes lånte penger for å bli eneaksjonær.

Virksomheten ble utvidet og modernisert. Den omfattet veveri, farging og trykking, og det ble produsert mønstervevete og trykte gardin-, dekorasjons- og kjolestoffer, samt ensfargete forstoffer i bomull, kunstsilke og vistra.

Rundt 1951 begynte firmaet å lage mindre tekstiltrykk, som bordbrikker og servietter. I anledning av at SAS åpnet polarrute i 1954 trykket Sandvika Veveri «Nordpolsbrikker» til jomfruturen. Firmaet engasjerte anerkjente brukskunstnere for å utvikle metervare til gardiner og bekledningsstoff.

I midten av 1950-årene designet Bjørn Engø mønsteret Polynesia, et bomullsstoff med geometrisk dekor med tydelig vertikal og horisontal komposisjon.

For å oppnå større konkurransedyktighet installerte Sandvika Veveri i 1971 en Stork rotasjonsmaskin. Kapasiteten ble tidoblet sammenlignet med flattrykkmaskinen man brukte tidligere.

Av stor betydning var Unn Vigdis Telnes, som ble ansatt i firmaet i 1965. Senere ble hun sjefsdesigner og jobbet for Sandvika i mer enn 30 år. Tidlig i 1970-årene arbeidet hun fremst med dekor- og gardinstoffer.

Levetiden for et mønster var vanligvis to år. Unntaket var motiver med blomster og blader, som kunne være «evigvarende». I midten av 1980-årene var det fire designere på Sandvika. I tillegg til Telnes var dette Gro Pedersen Claussen, Birgit Dahlgren og Nora Weyer-Larsen.

Alt ettersom utviklingen gikk i hyppigere trendskifter laget man på midten av 1990-årene 50-60 mønster hvert år.

Fabrikken flyttet senere til Rud i Bærum. I 2001 ble Sandvika Veveri slått sammen med Seiersborg Tekstil og deler av produksjonen flyttet til Fredrikstad.