Trandumskogen

Av de 194 henrettede var 173 norske, 15 sovjetiske og 6 britiske borgere. Blant de sovjetiske var det også ukrainere. Blant de norske var to født i Danmark.

De britiske og sovjetiske ofrene var soldater. Også en håndfull av nordmennene hadde bakgrunn som befal. De fleste henrettede var sivilister, men den største yrkesgruppen var militære, i alt 30 mann. De fleste ofrene var unge: 104 av de 194 var 30 år eller yngre, bare 7 var over 50 år.

De norske ofrene utgjorde et tverrsnitt av Norges mannlige befolkning, fra 19 til 66 år. De kom fra store deler av landet, men mest fra den sørlige landsdelen. De representerte en rekke yrker, men de fleste var arbeidere av forskjellig kategori. De fleste kom fra de største byene, og flere av de henrettede ble tatt, dømt og henrettet som grupper – enten fordi de sammen hadde forsøkt å rømme til Storbritannia eller vært sammen i motstandsarbeid, blant annet sabotasje.

Årsakene til at de ble henrettet, med eller uten dom, var flere. Henrettelsene ble begrunnet i én eller flere av de mange overtredelser av okkupasjonsmaktens lover og forordninger. Dette gjaldt blant annet forsøk på flukt fra landet, støtte til en fiendestat, besittelse av våpen og deltakelse i den illegale presse. Særlig sabotasje, men også spionasje, var årsaken til at mange ble skutt.

De sovjetiske ofrene var krigsfanger, og den direkte årsaken til henrettelsene er lite dokumentert. Det er grunn til å anta at de fleste ble tatt etter forsøk på å rømme, noe som var grunnlag for å bli skutt, også på stedet. Blant de 15 borgerne av Sovjetunionen var flere nasjonaliteter representert; i hvert fall russere og ukrainere, kanskje flere. Alle de 15 sovjeterne ble henrettet uten dom. I oktober 1945 ble urnene til de sovjetiske ofrene satt ned på Vestre gravlund i Oslo.

De britiske ofrene var krigsfanger som var tatt til fange etter mislykkede kommando-operasjoner i Norge. Én mann ble tatt etter forsøket på å senke Tirpitz i Trondheimsfjorden, i Operasjon Title, høsten 1942. De fem andre overlevde den første operasjonen som var å sprenge tungtvannsanlegget på Vemork, en knapp måned senere (Operasjon Freshman). Levningene etter britene ble i august 1945 flyttet til gravlunden for soldater fra Det britiske samveldet på Vestre gravlund i Oslo.

De seks ble henrettet uten dom og ble ikke behandlet som krigsfanger, noe som er i strid med krigens folkerett. De tyske soldatene som deltok i denne henrettelsen, ble etter krigen utlevert til britiske myndigheter i det okkuperte Tyskland, der de i august 1946 ble stilt for en britisk militærdomstol i Hamburg. Alle de tiltalte hevdet seg uskyldig, men ni mann ble idømt 14 års fengsel. Én – Oskar Hans – ble dømt til døden, men straffen ble senere omgjort.

Av de 194 ofrene fra Trandumskogen ble 71 henrettet uten dom, deriblant alle de sovjetiske og britiske. De fleste av nordmennene som ble dømt til døden, og så henrettet her, fikk sin dødsdom i den tyske politidomstolen SS- und Polizeigericht Nord, i Kristinelundveien 22 på Frogner i Oslo. Politiske fanger med alvorlige anklager ble framstilt her. Domstolen tilhørte Schutzstaffel (SS), og både aktor og dommere ved medlemmer av SS, og opptrådte uniformert under rettsbehandlingene.

Ennå i 1941–1942 fikk norske fanger oppnevnt norske forsvarere; deretter tyske. Forsvaret lykkes i liten utstrekning med å oppnå lavere straff enn den påståtte, som varierte fra dødsdom til tukthus (tysk fengsel, og i praksis konsentrasjonsleir) av variable lengde, inklusive livstid. I henhold til tysk, nazistisk lov, var det ikke anledning til å anke en dom. En domfelt kunne derimot ansøke om benådning. Benådningsretten tillå rikskommissær Josef Terboven, eller den tyske føreren selv, Adolf Hitler.

Fangene som ble skutt i Trandumskogen, satt i fengslene på Akershus festning og Møllergata 19, i fangeleiren Grini og det tyske politi- og sikkerhetshovedkvarteret på Victoria terrasse. Før dette hadde de fleste vært i arrest andre steder, flere steder i landet. Mange hadde vært utsatt for grov tortur.

Fangene ble hentet fra hvor de satt, utlevert til Sonderkommando og kjørt av denne i tildekkende lastebiler til Trandumskogen. Transporten skjedde oftest sent på natta, og eksekusjonene ble oftest utført grytidlig om morgenen. Fangene var bakbundet på lasteplanet og visste ikke hvor de ble brakt. De ble heller ikke opplyst om hva som ventet, selv om det nok for mange var opplagt.

Det er ikke, med noen unntak, kjent hvor i Trandumskogen fangene ble lastet av, før de måtte gå det siste stykket inn i skogen, der en klargjort grav og klar eksekusjonspelotong ventet. Noen ble satt av i Trandum leir og måtte gå gjennom skogen inn til retterstedet. Dette stykket ble etter krigen kalt og merket som Dødsveien – et begrep som fortsatt brukes. Ved andre tilfeller ble fangene kjørt lenger inn i skogen, inn mot stridsvognskytebanen, like ved gravene.

Henrettelsene ble gjennomført etter klarlagte prosedyrer og med definerte ansvarsforhold, etter et militærreglement med tilleggsbestemmelser fra Reichssicherheitshauptamt i Berlin, og ytterligere retningslinjer, særskilt for Norge, av Reichskommissar Josef Terboven og Höhere SS- und Polizeiführer Wilhelm Rediess.

Etter utlevering og transport av fangene til Trandumskogen, skulle fangene bli kjent med dommen. Den ble lest opp på tysk, og eventuelt oversatt til norsk av en av soldatene i Sonderkommando. I motsetning til henrettelser andre okkuperte steder, skulle fangene ikke bindes til en stolpe, men de skulle ha bind for øynene. Under oppgravingen i 1945 ble det påvist at de henrettede alle hadde bind for øynene, og at de også var bakbundet.

Fangene ble stilt opp foran en grav som var gjort klar i forkant. Selve henrettelsen ble foretatt av en gruppe soldater under kommando av en offiser, som ga ordren om ildgiving, «feuer». Ved henrettelsen måtte det skytes i salver, og minst tre soldater måtte skyte på hodet og to mann på hjertet, i en avstand på mellom fem og åtte meter. Alle skyttere i pelotongen hadde skarp ammunisjon. I Trandumskogen var regelen tre soldater på hver fange, med to skudd mot hodet og ett mot hjertet. Fordi henrettelsene «under alle omstendigheter» måtte hemmeligholdes, var det ikke tillatt med prest, lege eller tilskuere, og fotografering var strengt forbudt. Når Wehrmacht sto for henrettelsen, var det derimot prest til stede. Ved noen av henrettelsene i Trandumskogen var det dommere fra SS- und Polizeigericht til stede.

Etter hver henrettelse skulle Sonderkommandos sjef, Oskar Hans, avgi rapport til sin overordnede, Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD (BdS), SS–Oberführer Heinrich Fehlis. I rapporten skulle nøyaktig tidsangivelse for fullbyrdelsen oppgis. Stående ordre var at Oslo skulle oppgis som eksekusjonssted, idet Trandum kulle holdes hemmelig.

Henrettelsene i Trandumskogen tok slutt i oktober 1944. Bakgrunnen var at under den siste fangetransporten, 30. oktober, klarte en av fangene, nordmannen Trygve Øistein Gulliksen (1908–1985), å rømme. Deretter ble Akershus festning i stedet brukt som rettersted på Østlandet.

Sonderkommando var egentlig en vaktavdeling med ansvar for sikkerheten blant annet på Victoria terrasse. Oppdraget som eksekusjonspelotong fikk avdelingen høsten 1941, og den første henrettelsen var av fagforeningslederne Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, 10. september 1941, på Årvoll i Oslo. I tillegg til den ene eksekusjonen der, og de på Trandum, ble Sonderkommando også brukt til en henrettelse av ti sonofre i Falstadskogen, under unntakstilstanden i Midt-Norge i oktober 1942, og på Akershus festning.

Sonderkommando besto av personell fra ulike deler av det tyske sikkerhetspolitiet. Soldatene var pålagt tjenesten og måtte underskrive på hemmelighold. Etter krigen ble det oftest framstilt som at dette var medlemmer av Gestapo, men bare et mindretall av dem som ble utkommandert til Sonderkommando som eksekusjonspelotong, kom derfra. I alt gjorde om lag 64 mann tjeneste i Sonderkommando, som normalt var oppsatt med 32–34 mann.

Ved henrettelsene i Trandumskogen ble den innkalte styrken delt i tre: En gravkommando skulle klargjøre graven og dekke den til etter at selve eksekusjonspelotongen hadde skutt fangene. Den tredje delen var en avsperrings- og sikringsgruppe, som sto for vakthold. Oppgavene var ikke fast fordelt, og gruppene ble satt sammen fra gang til gang.

Funnet av massegravene i Trandumskogen ble viet voldsom oppmerksomhet, og løpende dekket av media, som meldte om at stadig mye graver var funnet og åpnet. Oppgravingen startet lørdag 16. juni. Mens operasjonen ble organisert av politi og hjemmestyrker, ble selve gravingen foretatt av utkommanderte norske og tyske nazister som satt internert i fangeleirer. Politiet rekvirerte landssvikmistenkte fanger fra Ilebu (Grini) for å delta i gravingen, blant dem den tidligere sjefen for frontkjemperne i Den norske legion, rittmester Arthur Qvist (1896–1973).

Framtredende medlemmer av Nasjonal Samling (NS) ble tvunget til å bære levningene inn på Rettsmedisinsk institutt i Oslo, etter å ha blitt fraktet fra Trandumskogen.

NS-medlemmer flere steder sådde tvil om henrettelsene, og hevdet det var britisk propaganda. Disse, og andre norske nasjonalsosialister, ble av hjemmestyrkene hentet til Trandumskogen for selv å bevitne oppgravingen. Også NS-formannen Vidkun Quisling ble, selv uvitende om hvor han skulle, kjørt fra sin fengselscelle på Akershus til Trandumskogen, 19. juni 1945.

Massegravene inneholdt fra 2 til 23 lik, og varierte i størrelse og dybde; fra 30 centimeter under overflata, til 3,6 meters dybde. I de største og dypeste gravene hadde de henrettede blitt lagt i lag, etter hvert som de ble skutt. Etterforskerne som fulgte oppgravingen mente å se at et par av ofrene i de største gravene ennå måtte ha levd da graven ble fylt igjen.

Fangene ble henrettet i sine sivile klær, men alle merker som kunne bidra til identifisering var fjernet. Samtidig som massegravene ble åpnet ble det i media etterlyst informasjon om savnede personer, først og fremst de som var kunngjort henrettet, men ikke gjort rede for. En frivillig gruppe opprettet av professor Arne Næss, Kontoret for savnede norske fanger, bisto politiet i dette arbeidet.

Identifiseringen var krevende, og ble i all hovedsak gjort basert på tannlegekort. Selv det var vanskelig, all den tid to skudd var avfyrt mot hodet, med relativt grovt kaliber. Dermed var kjeveparti og tenner ofte sterkt ødelagt. Levningene ble bragt til Rettsmedisinsk institutt, der tre mann sammen foresto identifiseringen.

Identifiseringen tok flere uker, til slutten av august for dem som ble funnet i Trandumskogen. Detter kom de elleve fra Flatnermoen. Levningene ble fortløpende kremert, og de pårørende fikk urnene utlevert for bisettelse etter hvert som de ble identifisert.

Selv om Trandumskogen ble betraktet og behandlet som om den var fredet i tida etter krigen, kom den formelle fredningen, i henhold til kulturminneloven, først 8. mai 2020. Den omfattet selve Trandumskogen (retterstedet) med gravmarkører, Stridsvognskytebanen og den tilstøtende seremoniplassen (minnestedet), med monument og navnetavle.

Formålet er å sikre kulturminnet som et nasjonalt viktig krigsminne. I fredningsbegrunnelsen anfører Riksantikvaren Trandumskogens sentrale plass i beretningen om andre verdenskrig i Norge; at området har en sterk nasjonal og internasjonal symbolverdi; samt at det er et viktig minnested over de mange som ble henrettet der.

Fredningen skulle beskytte kulturminnet fra inngrep. Likevel ble den fredede Trandumskogen sterkt skamfert i mai 2021, da grunneier Forsvarsbygg hogde ned grantrærne som var en vesentlig del av krigsminnet og den spesielle atmosfæren i skogen. Noen av de felte trærne sto der da henrettelsene fant sted, og bar fortsatt sår etter bødlenes kuler. Hendelsen ble politianmeldt av Viken fylkeskommune og Ullensaker kommune. Forsvarsministeren nedsatte en undersøkelseskommisjon, som konkluderte med at hogsten var i strid med fredningen.

10. oktober 1954 ble minnesmerket over de falne i Trandumskogen avduket, rett ved selve retterstedet. Med midler fra Stortinget og et nytt initiativ fra Krigsdeltakerforbundet i 1951, og en landsomfattende innsamlingsaksjon, ble et monument utformet av kunstneren Per Palle Storm, hogd i iddefjordsgranitt. På sidene er det inskripsjoner på norsk, engelsk og russisk: «I kampen for friheten under krigen 1940–1945 ble her i Trandumskogen 173 nordmenn, 15 sovjetborgere og 6 briter henrettet av fienden». På baksiden står det at monumentet er «Reist ved bidrag fra alle deler av vårt land». Monumentet ble avduket av kronprins Olav.

7. juni 1970 ble en tavle med navnet til alle de 194 ofrene avduket av kronprins Harald. Som ledd i sin militære utdanning hadde kronprins Harald selv tjenestegjort på Trandum. Denne er utformet av arkitekt Arnstein Frilling.

Før dette ble gravene markert, blant annet med trekors, senere med gravmarkører i stein. Disse er merket med nummer, der gravene er nummerert etter rekkefølgen de ble funnet. Disse, og et steinkors ved hver grav, også disse utformet av Per Palle Storm, står fortsatt i Trandumskogen.

Henrettelsene i Trandumskogen, og omstendighetene rundt dem, inklusive okkupasjonen av Norge og forsøket på nazifisering av det norske samfunnet, og den sivile og militære holdnings- og motstandskampen, blir formidlet av flere aktører. Ullensaker kommune og Øvre Romerike Forsvarsforening står for markeringer på 8. mai og 17. mai. Ullensaker museum og Stiftelsen Trandum bidrar til kunnskap om og aktualisering av hendelsene.

Til den historiske dokumentasjonen hører også okkupasjonsmaktens bruk av Trandum leir, som ble bygd ut av Wehrmacht under andre verdenskrig, og leirene for sovjetiske krigsfanger og østeuropeiske tvangsarbeidere i området. Derpå fulgte interneringen av tyske soldater i de samme leirene etter frigjøringen, og allierte styrkers etterforskning, blant annet med bruk av Trandum leir.