Ulvhild (hertuginne)

Ulvhild tilbrakte antakelig mye av sin barndom i Borg (Sarpsborg), hvor faren hadde en befestet gård. Etter hvert som motstanden mot kong Olav økte i Norge, ble også datterens situasjon vanskeligere. Hun fulgte i 1028 faren og moren på deres reise på Vestlandet og etterjulsvinteren 1029 på flukten gjennom Gudbrandsdalen og østover til Sverige, hvor hun og moren sannsynligvis ble igjen hos morens slekt, mens faren og halvbroren Magnus fortsatte til Gardarike (Kievriket). En kilde hevder imidlertid at Ulvhild og moren fulgte kong Olav til Gardarike. Begge forklaringer kan ha noe for seg.

Ulvhild ble igjen i Sverige sammen med moren da faren i 1030 samlet en hær og dro til Norge for å erobre landet tilbake. Som kjent tapte han, men vant likevel over tid, da han fant martyrdøden under slaget på Stiklestad. Ulvhild og hennes mor vendte tilbake til Norge etter at halvbroren Magnus ble konge i 1035. Det er antatt at hun inntok en hedret stilling som ektefødt datter av kong Olav, som etter hvert begynte å bli gjenstand for helgendyrkelse.

Ulvhild fikk et ærefult giftermål. Hennes ektemake var Ordulf, hertug av Sachsen, sønn og arving til den største lensherren i Nord-Tyskland. Giftermålet var et ledd i brorens utenrikspolitikk, som hadde som mål å sikre ham herredømmet i Danmark. Sakserne og kong Magnus hadde en felles fiende i venderne, som truet både Nord-Tyskland, hvor hertugdømmet Sachsen lå, og Danmark. Ekteskap var i fyrstelige familier en besegling av allianser, og det var derfor naturlig at alliansen mellom kongen av Norge og Danmark og hertugen av Sachsen ble fullbyrdet ved at kongens søster ble gift med hertugen. Adam av Bremen forteller at Ulvhild ble festet til Ordulf under forhandlinger i Slesvig og at erkebiskopen av Bremen og biskopene av Hildesheim og Slesvig forrettet ved bryllupet.

En saganotis synes å indikere at Ordulf tidligere hadde vært i Norge for å beile til Ulvhild, og dette kan også medføre riktighet. Hertugen tok sin svogers parti og lot Magnus’ fiende Harald Torkilsson jarl drepe på vei hjem fra pilegrimsferd, noe som gjorde kong Magnus upopulær hos kirken og i Danmark. Adam av Bremen betraktet hertug Ordulf som en fiende av erkebispedømmet Bremen og forteller om overgrep mot kirken, noe som førte til at Ordulf ble bannlyst. Til slutt ble hertugen tvunget til å gi seg, og han gav kirken oppreisning med en bot på 50 gårder. Senere forsvarte Ordulf både hertugdømmet og erkebispedømmet mot de hedenske venderne. Kildene forteller ikke om hvordan Ulvhild forholdt seg til stridighetene.

Ulvhilds skjebne har gitt rom for mange tolkninger, men hennes personlighet forblir uopplyst, i likhet med mange andre historisk kjente kvinner fra tidlig middelalder. Hennes historiske betydning skyldes den rollen hun spiller genealogisk. Hennes sønn Magnus ble hertug etter faren, og han hadde en datter som var oppkalt etter farmoren. Hun var gift med Henrik den svarte, som ble hertug av Sachsen og stamfar for Welferætten, som senere blant annet ble hertuger av Sachsen-Lüneburg og herskere i Storbritannia. Gjennom denne ætten stammer store deler av Europas herskerfamilier fra Ulvhild. Hun var mormors farfars farmors farmor til de norske kongene Eirik 2. Magnusson og Håkon 5. Magnusson, og dermed stammer alle de senere norske og danske konger fra Ulvhild. Som en kuriositet kan det nevnes at den britiske statsmannen Winston Churchill var hennes etterkommer i 24. ledd.

• norsk historie fra 800 til 1130
• welfer
• Oldenburg – fyrstehus
• Glücksburg – fyrstehus

• Adam av Bremen: Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden, 1993
• Bratberg, Terje: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 9, 2005
• Bugge, Alexander: Det norske folks historie fremstillet for det norske folk, 6 bind, 1912–1917
• Heimskringla, 1970, s. 428, 441, 500
• Jansen, J.: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 17, 1975
• Munch, Peter Andreas: Det norske folks historie, 1851–1863