Urnes stavkirke

Kirken har to portaler. Hovedinngangen er i vest, gjennom en enkel, rundbuet portal med søyleskaft og terningformete kapiteler. Det gamle dørbladet er fremdeles i bruk med sine sirlige smijernsbeslag og dørringer. På nordsiden står den store vangeportalen med dyreornamentikk fra en tidligere kirke.

Skurden er i den siste eller yngste av vikingtidens stilarter, urnesstilen, som har navn etter denne kriken, og som er stilens hovedmonument.

Innvendig møter en et sparsomt opplyst og rikt dekorert kirkerom. Lys og skygge spiller i middelalderens treskurd og 1600-tallets snekkerarbeid og veggdekor. Vinduene i sørveggene, to i skipet og ett i koret, er også fra denne tiden. De opprinnelige lysåpningene, små glugger øverst i midtromsveggen, kan ennå ses utvendig på sørsiden. Lysåpningen mot vest er muligens fra middelalderen, men selve vindusrammen er av relativt ny dato.

To midtromsstaver mot koret er kappet av etter at kirken sto ferdig. Inngrepet skyldtes muligens plassering av et sidealter i middelalderen. For å stabilisere bygningen ble det satt inn skråstivere. De nåværende er fra 1700-tallet, muligens en fornying av eldre bjelker. Om lag samtidig fikk kirken også de innebygde kirkestolene med sirlig sprosseverk.

Det sjeldent godt bevarte renessanseinventaret står som en kontrast til middelalderens rikt dekorerte stavkonstruksjon, og gir dette kirkerommet en helt særegen stemning.

Den fargeglade dekoren i koret finnes i mange norske kirker fra denne perioden. Apostlene, som er omgitt av lubne frukter og planteliv, ble utført i 1601 av den samme maleren som dekorerte koret i Lom stavkirke året etter.

I stavkirken er det brukt eldre bygningsdeler fra én eller flere tidligere kirker. Forskjellig utforming av veggplankene og profiler på bygningsdelene forteller om en svært sammensatt bygningshistorie.

Kirkens nåværende nordportal har nøkkelhullformet åpning og er skåret i opptil 8 centimeter dypt relieff. Dyreornamentene slynger seg i åttetallsliknende løkker oppover portalvangene, vekslende mellom avsmalnende, båndformete dyr og trådformete ormer. Den dype skjæringen lar lys og skygge spille sammen med de glatte, modellerte åttetallsformene som gir en urolig, buktende virkning.

Ned i døråpningen henger to sammenflettete ormer i gjennombrutt skurd. I alt er det seks motstilte, nesten symmetriske dyr i det øvre feltet på portalen. Nederst på venstre side er det et stort, firefotet dyr med hoggtenner og en slags manke – sannsynligvis en stilisert løve – i kamp med tofotete dyr. Høyre vange er smalere og har en større åttetallsliknende fletning som et slags balanserende hovedmotiv. Dørbladet er utsmykket med samme utskjæringer, men i flatt og grunt toplansrelieff, bare 3–4 mm, som kan være vanskelig å skjelne under all tjæren. De båndformete dyrene og trådformete ormene er av samme type som på høyre portalvange.

Tilsvarende utskjæringer som på portalen finnes på to andre planker på nordveggen og på korets nordøstre hjørnestav, men uten det store, firefotete dyret, løven. Også en annen veggplanke inntil nordportalen har rester av utskjæringer øverst, og gir et hint om at det muligens har vært en sammenhengende dekorfrise øverst på hele veggen. Gavlfeltene i øst og vest har utskjæringer med relieff av samme grunne type som på dørbladet. Vestgavlen har et firefotet dyr omgitt av buktende, trådformete ormer og dyr, muligens en forenklet variant av løven på portalen. De store dyrene på østgavlen er antakelig tofotete, slik det gjengis på rekonstruksjonstegninger. Men plankene er sterkt beskåret, og motivet lar seg ikke klarlegge i fullt omfang. De sterkt værbitte gavlene er i dag beskyttet av varepanel. Utskjæringene er førsteklasses håndverk og utført med stor presisjon og materialkunnskap.

Portalen er helt tydelig kortet av både øverst og nederst, det samme er veggplankene. Også dekoren oppunder takskjegget er hogd flat, trolig før plankene ble montert i veggen. Den utskårne hjørnestaven er kuttet nederst. Her er dekoren økset av, og en større base er tappet inn.

Bortsett fra plasseringen av gavlfeltene, som langt på vei gir seg selv, kjenner vi ikke de utskårne delenes opprinnelige plassering. De har vært forsøkt plassert i en rekke rekonstruksjonsforslag.

Dagens nordportal kan ha vært vestportal, med de øvrige skårne plankene som en del av en sammenhengende frise. De utskårne veggplankene er foreslått opprinnelig ha vært en mindre sørportal. En slik teori stemmer dårlig med plankenes form og skurdens plassering.

I dag er det allment akseptert i forskningen at urnesstilen tilhører kristen tid i Skandinavia, at den best forstås som den tidlige kristne tidens kunst. Kunsthistoriker Signe Fuglesang har pekt på at løve- og dyrekampmotivet i Urnes kan ses som herskersymbol som rommer både sosiale, maktpolitiske og religiøse aspekter. Med utgangspunkt i bibelsteder og datidens teologi kan det firefotete dyret nederst på nordportalen tolkes som et Kristussymbol som her i overgangen mellom ute og inne vokter døren inntil det hellige. Firefotingen i vestgavlen er i nyere forskning sett i lys av Johannes' åpenbaring i Det nye testamentet, der det kjempende lammet – også et symbol for Kristus – ved dommedag slåss mot mørkets krefter. Ormene som slynger seg i løkker, kan i en slik sammenheng ses som ondtavvergende.

Ekko av urnesstilens bølgende sirkelformete tråd- og båndslyng blander seg utover 1100-tallet med rene romanske impulser fra Europa, slik vi kan se blant annet i den innvendige dekoren på Urnes. Der møter vi også en utsmykning helt i særstilling blant stavkirkene.

Vestportalen har søyle- og arkivoltmotiv som stavrekkene i kirkens indre, men er utført som halvsøyler plugget fast i veggen. Her finner vi de samme skjoldformete kapitelene som på midtromsstavene. Flatene er delvis ødelagt etter omhengsling av døra, men de har tydelige dragemotiver.

Dragene på portalkapitelene føyer seg inn i bildet som vi kjenner fra kirkens nordportal og en lang rekke senere portaler med parvis motstilte dyr, det være seg mytiske skapninger, som drager eller løver. Kort og godt: På portalkapitelene møter vi det samme urgamle dørvoktermotivet, bokstavelig eller bare som en ren konvensjon.

Portalkapitelenes komposisjon er mer åpent utformet enn i kirkens indre og har et mer avrundet relieff. Arkeolog og kunsthistoriker Erla Bergendahl Hohler ser dette som en tilpasning til den eldre nordportalen. Tydelige spor av urnesstilens slanke åttetallsslyng er også lett gjenkjennelige i de romanske rankene og dragene på kapiteler og på midtromsstavenes avbladninger. Tilsvarende blandingsformer med innslag av urnesstil i romanske former og motiver er kjent fra hele Skandinavia. Den kanskje nærmeste parallellen til Urnes er Kungsårabenken i Historiska Museet i Stockholm som har en liknende drage i profil med langtrukken rankeformet hale.

Svalgangen i vest har detaljer i et av kapitelene og på flere søyleskaft som knytter dem til skurden inni kirken. Det er derfor godt mulig at svalgangen er fra kirkens oppføringstid slik også Christie så som en mulighet.

Utgravninger i Urnes 1955–1957 avdekket flere stolpehull som ble tolket som spor etter en tidligere trekirke med svalgang innenfor ytterveggene av den stående kirken. Utgravningen ble ledet av Håkon Christie, i samarbeid med Kristian Bjerknes. Christie tolket stolpehullene som spor etter én kirke omgitt av en svalgang og hvor kirken og svalgangens stolper var fundamentert i bakken. Denne kirken daterte han etter myntfunn til omkring midten av 1000-årene. Fire stolpehull dannet hjørner i et mindre kvadrat midt i gulvet, av Christie tolket som stolper for et takoppbygg, som kunne ha båret en form for hevet midtrom.

Ved utgravingen ble det også påvist at den nordre grunnstokken i den stående kirkens skip og korets grunnstokk, begge var sekundært omhogd. Bjerknes mente disse grunnstokkene var omhogde sviller fra en tidligere kirke med svilleramme bygget etter kirken med stolpehull og før den eksisterende kirken. Denne mellomliggende kirken mente han hadde hatt hel svilleramme oppå bakken. Portalen og de øvrige utskårne plankene var fra denne kirken, en kirke nummer to.

Den danske arkitekten og arkeologen Knud Krogh kom fram til at stolpehullene var spor etter to tidligere kirker som begge hadde hatt jordgravde stolper. Det Christie tolker som hull etter svalgangsstolper, mente Krogh måtte være en separat og senere bygning fordi hullene viste en veggflukt med en litt dreid orientering. Han pekte på at Christies tolkning av de fire indre stolpehullene midt gulvet som fundamenter for et forhøyet midtrom, ikke bygget på arkeologiske vitnesbyrd, men på en utviklingsteoretisk hypotese. Krogh så det som mulig at disse hullene skrev seg fra et stillas fra en av byggefasene.

I forskningen har flere pekt på at disse utskårne delene opprinnelig må ha stått i en sammenheng. De forskjellige hypotesene har imidlertid hovedsakelig bygget på en visuell analyse av skurdens motiver med antatt forløp av borthogde deler. Basert på oppmåling og analyse av samtlige gjenbrukte deler har Krogh rekonstruert de gjenbrukte materialenes opprinnelige sammenheng og denne tidligere kirkens hovedform og mål. Dette gir grunnlag for Kroghs konklusjon om at den forrige kirken hadde et rektangulært skip med et smalere og lavere kor av ukjent lengde.

De utskårne delene på kirkens nåværende nordvegg plasserer han som vestvegg og hovedfasade i den forrige kirken, og med det utskårne vestre gavlfeltet tronende over. Korets nåværende nordøstre hjørnestav plasserer han i den forrige kirkens sørvestre hjørne og bruker målet av denne for en tilsvarende hjørnestav i nordvest. Det gir en vegghøyde med svill og stavlegje på omkring 4,5–4,6 m og en totalhøyde til mønet på opp mot 8,5–9 m. De to gjenbrukte svillene fra den forrige kirken kom Krogh til at har vært underlag for skipets langvegger. Disse gir en minimumslengde av skipet på 7,2 m, mens Krogh anser det som sannsynlig at koret har vært 3,2–3,4 m bredt, med noe lavere vegghøyde enn skipet og med ukjent lengde. Rekonstruksjonen av vestfasaden gir også bygningens bredde med et ganske nøyaktig mål på ca. 5,2 m. Denne bredden er vesentlig kortere enn bredden mellom stolpesporene etter kirke nummer 2 med en senteravstand på ca. 6 m.

Krogh konkluderer derfor med at den forrige kirken på Urnes, urnessstilens kirke som han kaller den, var bygget uten jordgravde konstruksjoner med hel svilleramme på steinfylling, og at følgelig må ha vært en kirke nummer 3 på Urnes. Dette er om lag samtidig som daterte funn av tørrmursfundamenter for stavbygg i Lund (Sverige) og Jelling (Danmark). Spor på sviller og en veggplanke kan være fra to sidealtere i skipet i kirke nummer 3.

Ikke bare utskjæringene, men også håndverket vitner om et bygg av høy kvalitet. Den opprinnelige håndverksmessige utførelsen av de gjenbrukte materialene har vært mer omhyggelig utført og tilpasset enn materialene tilvirket til den eksisterende kirken. Vesentlig er også at ingen av de gjenbrukte materialene fra «Urnesstilens kirke» viser tegn på råteskader eller annen nedbrytning. Krogh konkluderer med at kirken må ha vært i god hevd da den ble revet etter knappe 60 år.

Ola Storsletten mener at de seneste årringstellingene åpner for at noen av de gjenbrukte materialene kan være eldre enn tidligere antatt, og at de kan ha vært brukt i mer enn to byggefaser.

Som ledd i undersøkelsene på Urnes ble det fra 1990-årene til 2015 gjort en lang rekke årringsundersøkelser (dendrokronologiske analyser) for å finne hogstår på virket til kirken, både det gjenbrukte og det som ble hogd nytt til den nåværende kirken. Som ledd i dette arbeidet ble det utviklet metoder for ikke-destruktiv prøvetaking i form av fotografering av årringsradier på kløyvde materialer. Særlig veggtilene som er tilvirket av halvkløyvde stokker kan under gitte omstendigheter bli datert på denne måten. Nær samtlige veggtiler i kirken er undersøkt på denne måten i tillegg til at det er tatt en lang rekke prøver med hulbor.

Urnes stavkirke er i all hovedsak bygget med virke av furu. Bare bueknær innvendig er laget av løvtre. Furu danner kjerneved med høyt harpiksinnhold til forskjell fra den lysere yteveden. Andelen kjerneved øker med treets alder. I de gjenbrukte materialene er det kun påvist yteved i den vestre portalplanken. Denne portalplanken er den eneste av de gjenbrukte materialene som har større tørkesprekker og disse går gjennom utskjæringene som slik er blitt innbyrdes forskjøvet langs sprekkene. Dette skyldes at planken har fortsatt å tørke etter at den har vært bearbeidet. Emnet må ha vært relativt ferskt da det ble skåret ut, noe som innebærer at det ikke kan skille mye på fellingstid for emnet og byggetid for kirken. Den yngste påviste årringen på denne planken er datert til vinteren 1069–1070. Det er imidlertid usikkert om det kan være et mindre antall årringer skjult i sammenføyningen, det vil si at treet kan være felt et av de nærmeste årene etter.

Dateringen av den første svillekirken til 1070 eller kort etter får følger for hvordan en kan se de to tidligere kirkene. Begge ser ut til å ha vært revet for å gi plass til etterfølgeren. Utfra forholdene kan rimeligvis den første kirken ha vært bygget i første halvdel av 1000-tallet, om ikke før. På det tidspunktet den første kirken ble reist, var det allerede gravlagt mennesker etter kristen skikk på stedet. Den tredje kirken, «Urnesstilens kirke», ser ut å ha vært bygget godt inn i kristen tid på Urnes, det vil si etter misjonstiden i denne delen av landet, og muligens en menneskealder eller mer etter den første kirken.

Kroghs rekonstruksjon av kirke nummer 3 har stor likhet med 1100-tallets steinkirker og stavkirker uten indre frittstående staver, det vil si et rektangulært skip og et mindre kor, begge med saltak. Dette samsvarer ikke med teorien om at den tidligste kirken på Urnes viser et ledd i utviklingen av stavkirker med frittstående indre staver og forhøyet midtparti. Den eksisterende kirken fra 1130-årene med forhøyet midtrom i skip og kor viser en ny kirketype på stedet og med svært annerledes romforhold, volumer og byggemåte enn den forrige.

Materialkvaliteten og den håndverksmessige utførelsen på den stående kirken skiller seg markant fra de gjenbrukte delene. Virket har vært hogd i yngre skog, yteveden er beholdt og tilpasningene mellom kirkens ulike deler er langt grovere.

De fleste tilene er datert til samme periode med hogstår henholdsvis vinteren 1129/1130, vinteren 1130/1131, sommeren 1131 og vinteren 1131/1132. Vinter vil si i tiden mellom avslutning av veksten på høsten og begynnelsen av veksten på våren. På grunn av svært tettvokst virke og avvikende vekstmønster er det en del tiler som hittil ikke har vært mulig å datere. Det er følgelig en mulighet for at det kan være virke som er hogd både tidligere og senere enn det daterte materialet. Kirken har sannsynligvis stått ferdig tidlig i 1130-årene.