WTO (Verdens handelsorganisasjon)

WTO er et forum for forhandlinger mellom medlemmene om de forbindelser de har inngått i henhold til avtaler seg imellom innenfor WTO, eller andre typer av forhandlinger og gjennomføringen av resultatene av disse dersom medlemslandene ønsker det.

Med etableringen av WTO ble det inngått en avtale om felles regler og prosedyrer for løsning av eventuelle konflikter mellom medlemslandene. Denne kalles for Tvisteløsningsavtalen (Dispute Settlement Understanding (DSU)), og siden 1995 har det vært innbrakt 623 saker her og foretatt 350 avgjørelser med utgangspunkt i denne avtalen.

Ved etableringen ble det også inngått en avtale om å innføre et sett av retningslinjer for en gjennomgang av den handelspolitikken som WTO ble etablert for å gjennomføre, altså en form for kontroll med at de enkelte medlemmene av WTO følger organisasjonens målsetninger med den felles handelspolitikken. På norsk kalles denne avtalen for Prosedyren for gjennomgang av handelspolitikken, mens den engelske tittelen er The Trade Policy Review Mechanism (TPRM).

WTO utgjør som organisasjon en felles institusjonell ramme for forvaltningen av handelsforbindelsene mellom de 164 medlemslandene og avtalene disse er basert på. Avtalene er mellomstatlige og består av to typer: multilaterale og plurilaterale avtaler.

Med mellomstatlig avtale menes her at det ikke bare gjennomføres forhandlinger mellom de forskjellige landenes regjeringer, men at landene også blir enige om bindende avtaler som må ratifiseres i de enkelte medlemslandenes lovgivende forsamlinger. I Norge vil det si i Stortinget.

Multilateral betyr at en avtale er inngått mellom flere enn to avtaleparter, og at den er bindende for alle avtalepartnerne. I tillegg kan medlemslandene i WTO inngå det som kalles plurilaterale avtaler, det vil si avtaler som er frivillige for de medlemslandene som er interessert i å være med, og kun er bindende for de landene som har signert avtalen.

I begge tilfellene tas beslutninger med basis i slike mellomstatlige avtaler gjennom forhandlinger hvor målet er å oppnå enighet mellom avtalepartnerne.

WTO er en medlemsdrevet organisasjon hvor beslutninger tas ved konsensus medlemsstatene imellom. Dette skjer ofte etter lange og omfattende forhandlinger. I tilfeller hvor det ikke er mulig å komme til en omforent enighet, en konsensus, åpner WTO-avtalen for flertallsavgjørelser hvor hvert medlem har én stemme.

WTOs høyeste beslutningsorgan er en ministerkonferanse som avholdes annethvert år. Her deltar ministre fra alle de 164 avtalepartnerne, hvorav Den europeiske union (EU) er en, siden EU er en tollunion og dermed avtalepartner på lik linje med sine 27 medlemsstater. Ministerkonferansen har myndighet til å fatte beslutninger i alle saker som tas opp med henvisning til WTOs multilaterale avtaler og dersom et medlemsland ber om dette.

Mellom ministerrådsmøtene ledes WTO av det som kalles Hovedrådet (The General Council). Dette består av representanter fra medlemslandene og møter med en tredelt funksjon. Først som organisasjonens utøvende organ og dernest i to andre sammenhenger som nevnt ovenfor, det vil si som WTOs tvisteløsningsorgan (DSU), som også inkluderer en appellinstans, og som et organ for gjennomgang av handelspolitikken (TPRM).

I tillegg finnes det et Råd for handel med varer, et Råd for handel med tjenester (kalt GATS) og et Råd for handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (kalt TRIPS), som skal handle under Hovedrådets generelle ledelse. Deres funksjoner springer ut av de forskjellige avtalene som er inngått på disse områdene, og som hører inn under WTO-avtalen i form av vedlegg. Disse rådene trer sammen ved behov.

Under disse rådene igjen, og under Hovedrådet, finnes det en rekke komiteer og arbeidsgrupper som opprettes etter behov. Dessuten har WTO et sekretariat med rundt 630 ansatte og en generaldirektør med sete i Genève. Deres ansvar og mandat skal ifølge WTO-avtalens artikkel VI.4 være av «utelukkende internasjonal karakter». Når generaldirektøren og sekretariatet utfører sine oppgaver, skal de ikke innhente eller godta instrukser fra noen regjering eller andre myndigheter utenfor WTO.

Internt har særlig USA, EU og Japan kritisert muligheten enkeltland har til å definere egne behov for en eventuell særbehandling og unntak fra de felles reglene som gjelder, og at enkelte medlemsland ikke åpent varsler WTO eller de andre medlemslandene om tiltak som innføres som unntak i henhold til regelverket.

Dessuten har de vært skeptiske til at appelldomstolen i forbindelse med tvisteløsninger i flere tilfeller – etter deres mening – har favorisert visse land ved å gå ut over det mandatet den er gitt i avtaleverket. Men dette kan til en viss grad også forklares med at det er EU og USA som oftest har tatt initiativ til å ta i bruk Tvisteløsningsavtalen mot andre medlemsland.

Det er særlig Kina som har vært i USAs søkelys etter at de ble medlem av WTO i 2001 og i tilslutningsprotokollen fikk status som en «ikke-markedsøkonomi» 15 år frem i tid. Derved kunne de konkurrere på andre vilkår enn de økonomisk sett mest utviklede landene, til tross for at Kina i denne perioden har opplevd en sterk økonomisk vekst.

Utenfra har kritikken mot WTO kommet fra markedstro globaliseringstilhengere så vel som et bredt spekter av motstandere av globalisering. Mens de første mener WTO er et hinder for en friest mulig verdenshandel, mener motstanderne at det nettopp er dette WTO fremmer på bekostning av en globalt sett mer rettferdig og bærekraftig fordeling av ressurser og muligheter.

Den mest kjente protestaksjonen mot WTO, som også ble rettet mot Pengefondet og Verdensbanken, kom i 1999 og ble kalt «The Battle of Seattle». Da WTO holdt sitt ministermøte i den amerikanske vestkystbyen Seattle, samlet en rekke fagforeninger og sivilsamfunnsorganisasjoner seg for å protestere mot det de mente var en næringslivsvennlig nyliberal økonomisk agenda, som ikke tok nok hensyn til fagorganisertes interesser, og da særlig lønns- og arbeidsvilkår i det globale sør, samt miljøutfordringer og spørsmål knyttet til sosial utjevning og rettferdighet både globalt og lokalt. «The Battle of Seattle» ble et symbol på en antiglobaliseringskampanje som mobiliserte organisasjoner og aksjonister verden over i protest mot det grunnleggende verdisettet WTO var organisert på med økonomisk vekst og utvikling.

Men de bevegelsene og sivilsamfunnsorganisasjonene som vokste frem utover på 2000-tallet i kjølvannet av Seattle, var også uttrykk for en protest mot internasjonale organisasjoner som WTO, Pengefondet og Verdensbanken i seg selv, fordi disse representerte en globalisering av politikken som for mange grep for sterkt inn i den nasjonalstatlige suvereniteten.

Siden 2015 har antiglobaliseringsprotestene stilnet, noe som kan skyldes at den sterke globaliseringen av handel og investeringer på tvers av landegrensene verden opplevde fra 1995 til 2015 har avtatt. Dermed har også betydningen av de avtalene som organisasjoner som WTO bygger på fått mindre å si, og WTOs posisjon er blitt svekket i det internasjonale samfunnet.