Dom er den avgjørelsen som domstolen kommer til i en rettssak. I sivile saker er en dom den avgjørelsen som retten treffer når den helt eller delvis avgjør det kravet som er gjenstand for søksmålet. I straffesaker kalles rettens avgjørelse en dom når siktede (tiltalte) dømmes eller frifinnes. Domstolen avgjør både de rettslige og de faktiske spørsmålene i saken i en dom.

Domsmyndigheten er skarpt atskilt fra lovgivningsmyndigheten og forvaltningsmyndigheten. Dommernes oppgave er på grunnlag av gjeldende lov og rett å avgjøre omtvistede spørsmål i en konkret sak. Maktfordelingsprinsippet fordeler makten mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Andre avgjørelser som retten treffer, er enten kjennelser eller beslutninger.

Rådsamling og stemmegivning

Når hovedforhandlingen er avsluttet og saken tatt opp til doms, samles retten til rådsamling. Unntaket er saker der retten er satt med bare én dommer, noe som gjelder de fleste sivile saker i førsteinstans og mindre straffesaker.

Under rådsamlingen diskuterer retten saken og kommer til sin avgjørelse. Retten kan bare basere avgjørelsen på det som er fremkommet under hovedforhandlingen. Ved uenighet skal dommerne stemme. Dersom det er flere krav i sivile saker eller flere tiltalepunkt i straffesaker, skal retten stemme særskilt for hvert krav eller tiltalepunkt. Dersom alle dommerne i saken er fagdommere, kan retten avgjøre saken uten å samles til rådslagning. Da skriver en av dommerne et utkast til dom, som de andre kan kommentere og endre. Hver dommer kan kreve at det blir avholdt rådsamling, for eksempel når hen oppdager at det er store uenigheter blant dommerne om hvordan saken skal løses eller begrunnes. Rådslagningen er ikke offentlig.

I straffesaker skal det stemmes særskilt over skyldspørsmålet. Det er først dersom alle – eller det bestemmende flertallet av – dommerne stemmer for straffeskyld, at retten skal stemme for straffen. De av rettens medlemmer som stemte for frifinnelse, får ikke delta i avgjørelse om straffen. De anses å stemme for det resultatet som er det mest gunstige for tiltalte. Det vil si at dersom en dommer stemmer for frifinnelse og to for straffefellelse, og de to sistnevnte dommerne er uenige om straffens lengde, blir resultatet det som den dommeren som vil gi en mildere, normalt kortere frihetsstraff eller lavere bot, mener at er riktig. Tilsvarende gjelder at dersom dommerne stemmer for hver sitt resultat, blir det mest ugunstige resultatet for tiltalte lagt sammen med det nest mest ugunstige, helt inntil man kommer til et flertall. Dette er bestemt av straffeprosessloven.

I sivile saker må en dommer som har blitt overstemt i et prosessuelt spørsmål, delta i senere stemmegivning. Dette er bestemt at tvisteloven. En dommer som har stemt for at et krav skal avvises, men blitt overstemt, må altså delta i stemmegivning over om saksøkeren skal få medhold. Der rettsfølgen er et pengebeløp, eller andre størrelser som kan fastsettes, skal den som stemmer for et høyere beløp eller antall, anses også å stemme for det nesthøyeste beløpet helt inntil man får et flertall.

Domsavsigelse

Dommen kan avsies muntlig eller skriftlig. I straffesaker skal dommen avsies umiddelbart etter at saken er tatt opp til doms, dersom det er mulig. Dersom retten ikke avsier dom umiddelbart, innkaller den partene til et nytt rettsmøte. Hvis dommen ikke avsies innen tre dager fra saken ble tatt opp til doms, skal retten opplyse om grunnen i rettsboken. I sivile saker følger det av tvisteloven § 19-4 at domsavsigelse skal skje senest fire uker etter avslutning av hovedforhandling eller ankeforhandling. Dersom retten er satt med én dommer, er fristen to uker. I saker som går etter reglene for småkravprosess, skal dommen avsies med én gang eller senest etter én uke ifølge tvisteloven § 10-4. Hvis fristen ikke kan overholdes, skal årsaken angis.

Muntlig domsavsigelse skjer i et rettsmøte dit sakens parter er innkalt. Dommen er forkynt for de partene som er innkalt til rettsmøtet i sivile saker. Dersom tiltalte ikke møter til rettsmøtet, anses dommen å være avsagt ved at rettens medlemmer undertegner den. Skriftlig domsavsigelse skjer ved at rettens medlemmer undertegner dommen, og dommen deretter forkynnes til partene. Retten sender normalt dommen per e-post, eller partene får tilgang til den i saksbehandlingssystemet.

Innhold og utforming av dommer

I tillegg til resultatet (domsslutningen) skal dommen angi hvilket saksforhold saken gjelder, hvilke krav som er gjort gjeldende, samt en begrunnelse. Videre skal dommen angi domstolen, rettens medlemmer, partene, saksnummer og tid og sted for domsavsigelsen. Begrunnelsen skal omfatte både bevisvurderingen og rettanvendelsen. For eksempel skal retten beskrive hvilke faktiske omstendigheter den finner bevist, hvilken bevis som er fremført, kort sammenfatte det sentrale innholdet av vitneforklaringer, dokumenter og andre relevante bevis, samt forklare hvordan den har vektlagt bevisene, dersom disse trekker i ulike retninger.

Dommer avsagt av lagmannsretten og Høyesterett gir også en kort beskrivelse av saksbehandlingen og utfallet i lavere domstoler. Dersom de er helt eller delvis enige med resultatet i og begrunnelsene for dommen som er gjenstand for anke, kan de istedenfor å skrive en egen begrunnelse, slutte seg til den underordnete domstolens begrunnelse til disse delene.

Det skal fremkomme av dommen om retten har vært enstemmig, og dersom noen av dommerne er uenig, hvilke av rettens medlemmer som ikke er enig med flertallet, og hvilke punkter uenigheten gjelder. Uenigheten kan gjelde resultatet, begrunnelsen, eller begge. De uenige dommerne må begrunne sine standpunkter.

Begrunnelsen som Høyesterett gir, kalles stemmegivning. Hver dommer skal gi en begrunnelse for sin mening. I praksis uttaler dommere som er enige med førstvoterende, at de slutter seg til førstvoterendes votum. Den første dommeren som er uenig med førstvoterende, kalles gjerne annenvoterende og må begrunne sin dissens, og de dommerne som stemmer etter det, må angi om de er enige med førstevoterende eller annenvoterende, eller eventuelt uenige med begge.

Deldom og tilleggsdom

I tillegg til dommer som avgjør alle kravene i saken, kan retten i sivile saker også pådømme et eller flere separate krav i saken, eller et eller flere tvistepunkter for et krav. For eksempel kan retten ta stilling til foreldelse i en egen dom, eller ta stilling til om saksøker skal få medhold for sitt krav om erstatning, og utsette avgjørelsen av størrelsen på den eventuelle erstatningen. Dette er bestemt av tvisteloven § 16-1.

Dersom noen skulle ha vært avgjort ved dommen, men ikke ble tatt med i dommen, kan retten avsi en tilleggsdom ifølge straffeprosessloven § 48.

Virkninger: anke og tvangsfullbyrdelse

De fleste dommer avslutter saksbehandlingen i instansen, og kan, bortsett fra høyesterettsdommer, ankes til neste instans. Dommer som er avsagt av tingretten, kan ankes til lagmannsretten, og lagmannsrettens dommer kan ankes til Høyesterett.

Dersom dommen ikke blir anket innen ankefristen er utløpt, blir den rettskraftig, det vil si at den binder partene. Den kan ikke lenger angripes med ordinære rettsmidler, altså ankes. Dersom det er åpenbare skrive- eller regnefeil, kan dommen rettes, i henhold til straffeloven § 44 og tvisteloven § 19-8. Ellers er det ikke adgang til å endre avgjørelsen, bortsett ved gjenåpning.

En dom i en sivil sak kan som regel ikke kreves fullbyrdet før den er blitt rettskraftig (se tvangsfullbyrdelse). En straffedom må alltid være endelig før den kan fullbyrdes. Før fullbyrdelse kan skje, skal dommen regelmessig forkynnes. En straffedom skal fullbyrdes uoppholdelig eller så snart det kan skje. Adgangen til å fullbyrde straffedom foreldes etter utløpet av lovbestemte frister fra 2 til 25 år, etter straffens størrelse.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.