fornybardirektivet

Det første fornybardirektivet ble vedtatt i 2001. Målsettingen var at andelen fornybar elektrisitet i 2010 skulle være 22,1 prosent av det totale elkonsumet, mot 13,9 prosent i referanseåret 1997. Dette målet ble utledet av EUs overordnede mål om at 12 prosent av totalt energiforbruk i 2010 skulle komme fra fornybare energikilder. Direktivet skulle også understøtte EUs klimapolitikk, siden en overgang til fornybar energi reduserer klimagassutslippene. I tillegg er direktivet ment å styrke energiforsyningssikkerheten og øke spekteret av energibærere.

Hvert lands mål er beregnet ut fra en bestemt formel og med tall fra EUs statistikkbyrå Eurostat. Norge er i en spesiell posisjon ved at nær 100 prosent av elektrisitetsproduksjonen kommer fra vannkraft, og det er forhandlet fram egne mål.

Dette fornybardirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen i 2005, og ble dermed retningsgivende for norsk energipolitikk. Norge (og Island) står i en særstilling i Europa ved at bortimot 100 prosent av elektrisitetsproduksjonen kommer fra fornybar kilder som vannkraft (rundt 90 prosent) og vindkraft. Norge fikk etter forhandlinger med EU-kommisjonen et indikativt mål på 90 prosent fornybar elektrisitet i 2010. Fornybardirektivet fikk den virkningen at en ikke ubetydelig del av ny kraftproduksjon i Norge fortsatt må komme fra fornybare energibærere.

Etter flere mindre endringer av fornybardirektivet vedtok EU et nytt fornybardirektiv i desember 2018. Det gamle ble opphevet. Konteksten er det nye EU energi- og klimarammeverket fra 2014. Hovedinnholdet er at fornybarandelen av totalt energiforbruk i 2030 skal være minst 32 prosent på EU-nivå. Å sørge for dette er et kollektivt ansvar for medlemslandene. Direktivet åpner for ulike tiltak fra medlemslandene for å nå målet og etablerer oppfølgningsmekanismer dersom fremlagte nasjonale tiltaksplaner fremstår som utilstrekkelige. Det er også utførlige beregningsregler for fornybarandelen.

Direktivet er ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen.

Vedtagelsen av det tredje fornybardirektivet i 2023 skjedde dels på bakgrunn av og som et element i "Klar for 55"-pakken. Den er også påvirket av "REpower EU"-planen som skal redusere avhengigheten av russisk gass. Bakteppet var Russlands fullskala-invasjon av Ukraina i 2022.

Direktivet endret eksisterende fornybarmål og innførte nye. Det etablerte også andre målsettinger på en rekke områder. Det aller viktigste er, kort oppsummert:

• Fornybarmålet for sluttbruk av energi økes til minst 45 prosent i 2030 og er bindende på unionsnivå
• Særlig oppmerksomhet mot sektorene det er krevende å avkarbonisere, som varme og kjøling i bygg, industri og transport
• Tilrettelegging for integrering av fornybar elektrisitet og avansert biodrivstoff, samt fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse som fornybar hydrogen, ammoniakk og syntetisk drivstoff
• Øket satsing på havvind
• Identifikasjon av land- og sjøområder som er nødvendig for etablering av ny produksjon av fornybar energi
• Strømlinjeforming av konsesjonsprosesser for ny fornybar kraftproduksjon
• For produksjon av varme og kjøling skal fornybarandelen økes med minst 1,1 prosentpoeng årlig

Direktivet er ikke innlemmet i EØS-avtalen.

• fornybar energi
• ACER
• EU

• Europaportalen om det opprinnelige fornybardirektivet
• Europaportalen om det andre fornybardirektivet
• Europaportalen om det tredje fornybardirektivet
• Teksten i det tredje fornybardirektivet (på engelsk)