kloster

Klostervesenet fikk sin vesteuropeiske form først gjennom Benedikt fra Nursia (død ca. 540). Han grunnla Benediktinerordenen, som ble viktig for misjon i Vest-Europa. I tidlig middelalder spilte særlig de irske klostrene en stor kirke- og kulturhistorisk rolle. På 1000- og 1100-tallet oppstod flere nye ordener, viktigst i norsk sammenheng var Cistercienserordenen.

En ny type orden oppsto på 1200-tallet som vektla fattigdomsidealet, såkalte tiggerordener. Av disse har Fransiskanerordenen og Dominikanerordenen fått stor betydning. Til forskjell fra eldre ordener la disse sine klostre i eller nær byene, og munker og nonner tilknyttet disse ordenene var ikke forpliktelsen til å leve tilbaketrukket innenfor et klosters klausur (stabilitas loci).

Hvert kloster ledes av en abbed, abbedisse, prior eller priorinne. Visse klostre er direkte underlagt den lokale biskopen, mens andre er eksempte, det vil si unndratt biskopens administrasjon, og står da direkte under vedkommende ordens overledelse.

Livet i kloster er organisert rundt bønn (syv tidebønner) og meditasjon. Selv om klosterordener må godkjennes av paven er klostrene er selvstendige og selvstyrte enheter utenfor biskopens autoritetsområde, og er økonomisk selvstendig. Klostrene er kjønnssegregert, men flere ordener har dobbelklostre, altså manns- og kvinnekloster på samme sted og med samme ledelse. Et klosterfellesskap består av individer som har avlagt løfte om å leve i sølibat (det vil si avstå fra sex) og valgt å vie sitt liv til religionen, men det er forskjell i graden av isolasjon fra samfunnet.

Det finnes to ulike former for klosterfellesskap, en forskjell som vi kjenner fra engelsk ‘monastery’ og ’convent’, henholdsvis lukket og åpent (bo)fellesskap. Når bruksmåten på norsk er upresis, skyldes det sannsynligvis at det ikke fantes klostre i Norge etter reformasjonen (1536). England har også en protestantisk statskirke, Den anglikanske kirke, men katolikkene har hele tiden har utgjort en stor gruppe, og den engelske ordbruken mer nyansert:

‘Monastery’ (fra ‘monasterum’, av gresk monasterios, eneboer), er lukkede klosterfelleskap hvor medlemmene er opptatt med åndelig arbeid, bønn og kontemplasjon, og er avsondret fra samfunnet (clausur). De som lever her kalles munker og nonner. Benediktinerne og cistercienserne er eksempler på lukkede klostre hvor medlemmene er opptatt med de syv faste tidebønnene, som til sammen tar rundt fire timer, og fire timer med tekstlesning og meditasjon. Resten av tiden benyttes til manuelt arbeid (cictersienserne), undervisning (benediktinerne) eller studier (clunysenserne).

‘Convent’ (fra latin ‘conventus’, å komme sammen), er et åpent klosterfelleskap, hvor medlemmene, i tillegg til åndelig arbeid, driver med sosialt arbeid (diakoni), som sykepleie. Ordet finnes også i norsk, ‘konvent’, men er lite brukt. De som lever her kalles søstre og brødre. Dominikanerne og fransiskanerne er eksempler på åpne klosterfellesskap hvor medlemmene i tillegg til åndelig arbeid (redusert tid i forhold til de lukkede klosterordnene) bruker hovedparten av dagen på diakonalt arbeide (søstrene), eller som menighetsprest.

I den ortodokse kirke er ikke klosterbevegelsen delt opp i ulike ordener; alle klostre er organisert og drives etter Basilios' regel, og de sorterer under biskopen. Opprinnelig kunne de ortodokse klostre deles inn i to hovedkategorier, etter hvor stor vekt som ble lagt på henholdsvis individuelt og felles bønne- og andaktsliv; den eremittiske retningen vant særlig innpass i Russland, mens den andre retningen hadde solid fotfeste i Det bysantinske rike og spredte seg derfra videre til de fleste slaviske land. Av kjente ortodokse klostre kan nevnes «klosterbyen» Athos i Hellas og Sta. Katarinaklosteret i Sinai.

Utgjør som regel et mer eller mindre omfattende bygningskompleks. Felles for alle eldre klosteranlegg er en sentrale gård, helst med hage, omgitt av en overdekket buegang, korsgangen. Klosterkirken utgjør gjerne hele en hel fløy. De øvrige avdelinger eller bygninger er kapittelsalen (forsamlingssalen), parlatoriet (samtalerommet), og dormitoriet (sovesalen). Bygningene manglet ildsteder, men refektoriet hvor man spiste, lå som regel i tilslutning til kjøkkenet og fikk varme derfra. I nordiske klosterbygninger fantes også gjerne et rom hvor man kunne varme seg i vintertiden. I tillegg kunne klosteranlegget ha uthus og verksteder, som gjerne var plassert innenfor klostermuren som omsluttet anlegget.