konstruktivisme (kunst)

Russlands klassesamfunn var i omveltning på starten av 1900-tallet. En stor og voksende arbeiderklasse hadde inntatt distriktene som et resultat av den raske industrialiseringen, men det var trange kår og dårlige arbeidsforhold. Konflikten med den russiske tsaren økte og den blodige søndagen i januar 1905 ble et vendepunkt. Rundt 100 demonstranter mistet livet i en stor demonstrasjon utenfor Vinterpalasset. Dette ble oppsatsen til den russiske revolusjonen og klassekampen, som resulterte i styrtingen av tsarveldet i 1917.

Det var arbeiderklassen, med de mer radikale, sosialistiske bolsjevikene, som klarte å kjempe seg til makten i oktober 1917. Bolsjevikene hadde den tyske filosofen, Karl Marx, som forbilde. De mente også at veien til en sosialistisk revolusjon var gjennom å styrke Russland som en industrimakt.

I den tidlige konstruktivismen fra 1913 til rundt 1920, var Vladimir Tatlin, Aleksandr Rodchenko og Varvara Stepanova sentrale navn. Det var i et tidlig-kommunistisk Russland at konstruktivismen virkelig fikk utvikle seg. Den arbeidende konstruktivistiske gruppe (INKhUK) vokste ut av Moskvas Institutt for kunstnerisk kultur i 1921 og var dermed en statsstøttet forening. De marxistiske verdiene var på mange måter forenelig med konstruktivismens grunnideer – kunst skulle ikke lengre strebe etter eksklusivitet, eller få sin status fra pris. Tvert imot skulle det også være mulig å produsere god kunst med materialer fra industrien.

Teknologiske fremskritt som elektrisk strøm, var i stor grad med på å etablere et moderne samfunn på starten av 1900-tallet i hele Europa. Nye, moderne ideer farget også det som rørte seg innenfor kunst og kultur. Flere kunstnere gikk bort fra den romantiske og klassiske motivverden som hadde preget den tidlige moderne kunsten i Europa. I stedet for å tilby representasjoner av verden og kunstneres inntrykk av sine omgivelser, ble det et mål i seg selv å fremheves kunstens materialer og bestanddeler. Motivene ble i økende grad abstrakte eller helt nonfigurative. Innenfor avantgarden var dette et sentralt kjennetegn for flere kunststrømninger.

Kubistene eksperimenterte med perspektiver og måter å fremstilte objekter på i sine motiver. Futuristene fremstilte optimistiske fremtidsvisjoner med vekt på maskiner og moderne teknologi. Mens konstruktivister ønsket å vise skjønnheten i materialer og selve kunstproduksjonen: enkelte av dem mente at kunst i sin essens var en form for produksjon, i stedet for et uttrykksmiddel. Andre konstruktivister anså industriell produksjon som et eget kunstuttrykk. Natur og organiske former ble generelt satt til side, til fordel for det moderne maskineriet og tilhørende uttrykk.

I den tidlige modernismen var det nærmest et motpartsforhold mellom den flatorienterte billedkunsten og en sterkt taktil skulpturkunst. Men i 1913 oppmuntret kubistene til ny lek med dybde og perspektiv, og eksperimentering med objekter – blant annet ved å lime dem direkte på lerretet. De første konstruktivistene fattet stor interesse for denne måten å male med objekter på.

Etter 1921 hadde mange av konstruktivistene gått helt bort fra å lage kunst på lerretet. Typiske kunstmaterialer som rene pigmenter, edle metaller og leire, ble skiftet ut med industrimetaller. Konstruktivistene ønsker å forme skulpturene sine med stødige materialer som kom fra industriproduksjon.

Naum Gabo, var en konstruktivist som også markerte seg innenfor kunstteorien. Gabo var kritisk til modernistenes filosofi om «kunst for kunstens skyld», og tok dessuten ingeniørstudier i München. Monumentalverk Bijenkorf konstruksjon (1957) i Rotterdam av Gabo, er en forening av intrikat ingeniørarbeid og skulpturkunst. Verket ble reist i samarbeid med en skipsbygger, etter at Gabo hadde forsøkt å få med seg andre type ingeniører uten hell.

En avansert form for relieffkunst ble også utviklet av konstruktivistene. I antikken og middelalderen hadde relieffer hatt en sentral rolle i formidling av historier. Relieffene fremstilte tablåer av mytologiske figurer, helter eller ikoner, og hadde en viktig pedagogisk funksjon som del av templer, kirker og andre viktige konstruksjoner. Men relieffene kunne også bestå av organiske eller geometriske former og fungere som estetiske, dekorative elementer i byggene.

Det var de nonfigurative, geometriske formene som var interessante blant konstruktivistene. De ble arrangert som små konstruksjoner, som vokste ut av lerret og, til og med, vegger. Noen av disse verkene lå i grensesnittet til arkitektur. Denne kunstformen særlig populær blant etterkrigstidens konstruktivister, og på 1960-tallet.

Etter at tsarveldet ble styrtet, ønsket det kommunistiske partiet å kvitte seg med gamle praktbygg, med «utdaterte» lag av historisme. I stedet ønsket de moderne bygg med rene linjer, bygget i solide materialer. Behovet for nytenkende design ga stort spillerom til russiske futurister og konstruktivister. Med en forkjærlighet for ingeniørkunst og teknologi, skapte disse kunstnerne storslåtte prosjekter på 1920-tallet.

Et tidlig eksempel på konstruktivistisk arkitektur er Vladimir Tatlins tårn fra 1919. Monument over den tredje internasjonale varen spiralformet tårnstruktur, som skulle bygges i jern, stål og glass. Det var tiltenkt å være kommunistenes hovedkvarter og skulle overgå Eiffeltårnet i Paris, både i høyde og ingeniørkunst. Bygget ble aldri realisert, men blir ansett som et symbol på kommunistenes ambisjoner.

Konstruktivistisk kunst og arkitektur ble lenge farget av sitt opphav i et kommunistisk Russland. Det var i stor grad etter Sovjetunionens fall at konstruktivismens innflytelse ble anerkjent.

• Gough, Maria. The Artist as Producer: Russian Constructivism in Revolution. University of California Press: Berkley. 2005
• Hopkins, David. After Modern Art – 1945-2000. Oxford University Press: Oxford. 2000
• Rickey, George. Constructivism: Origins and Evolution. George Braziller: New York. 1995

• Smarthistory – Tatlin’s Tower

• Avantgarde
• Bauhaus
• Kunst i Russland
• Kunst i Tyskland