munnspill – Store norske leksikon

Munnspill

Cralize.

Lisens: CC BY SA 3.0

Joan Baez og Bob Dylan med gitar og munnspill

Bob Dylan og Joan Baez

Av Rowland Scherman - U.S. National Archives and Records Administration.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Munnspill er et fritungeinstrument som brukes i en rekke musikksjangere over hele verden.

Faktaboks

Også kjent som: munnharmonika

Instrumentet er kanskje mest kjent innenfor blues og rock, men brukes også i jazz, kunstmusikk, folkemusikk og som akkompagnement til visesang. Som folkemusikkinstrument er munnspillet utbredt i en rekke land, og her i Norden har det spesielt i Norge, Sverige og Finland funnes en rekke dyktige spelemenn på munnspill.

Munnspill har som regel flat, avlang instrumentkropp og er inndelt i kanaler som leder til hver sin metalltunge. Alle munnspill, med unntak av spesialmodellen harmonetta, er vekseltonige. Det vil si at utøveren lager forskjellige tonehøyder ved innpust og utpust i samme tonekanal.

Historikk

Munnspillet ble utviklet i Europa tidlig på 1800-tallet. Andre former for fritungeinstrumenter hadde vært i bruk i Asia langt tilbake i tiden. Disse instrumentene ble kjent i Europa etter at de omkring 1740 ble introdusert av den franske jesuitten Joseph Marie Amiot (1718–1793), som bodde i Kina. Omkring 1820 begynte man også i Europa å eksperimentere med fritungeinstrumenter. Den tyske instrumentmakeren Christian Friedrich Ludwig Buschmann (1805–1864) har gjerne vært regnet som oppfinneren av munnspillet. Det var imidlertid også andre som eksperimenterte med tilsvarende instrumenter på samme tid, om ikke enda tidligere. Vi vet at munnspill ble solgt i Wien allerede før 1824.

Munnspillet ble snart en stor suksess, og spesielt i Tyskland dukket det opp flere munnspillprodusenter. Viktigst av dem ble Matthias Hohner, som startet opp virksomheten i 1857. Hohner ble den første som masseproduserte instrumentet, og firmaet startet også eksport til USA. Omkring 1920 hadde det diatoniske munnspillet stort sett fått sin moderne utforming. I 1924 lanserte Hohner så det kromatiske munnspillet, og senere fulgte både bassmunnspill og akkordmunnspill.

Munnspilltyper

Det finnes i dag flere typer av munnspill. Det vanlige diatoniske munnspillet kalles også «bluesmunnspill». Instrumentet har ti kanaler og er låst til en toneart. De blir imidlertid laget i alle toneartene. Navnet bluesmunnspill kommer av at man ved innpust kan presse eller bøye de enkelte tonene.

Det kromatiske munnspillet kjennetegnes hovedsakelig gjennom en knapp på siden og ved at man kan spille i alle tonearter på samme instrument. Det har mellom 10 og 16 tonekanaler, hvorav 12 er vanligst. Bassmunnspill er som regel kromatisk, men mangler knapp. Instrumentet brukes kun i munnspillorkestre. Det samme gjelder akkordmunnspill, som er satt sammen av ulike treklanger og firklanger og kan sammenlignes med akkordseksjonen på et trekkspill. Tremolomunnspill har dobbelt sett av alle toner, men er ellers bygget opp som et diatonisk munnspill. Tonene er stemt en antydning forskjellig, noe som skaper et inntrykk av tremolo.

Utøvere

Noen av de mest kjente utøverne på munnspill er Bob Dylan, Neil Young og Stevie Wonder (pop og rock), Sonny Boy Williamson og John Mayall (blues), Toots Thielemans (jazz), Sigmund Groven, Tommy Reilly og Larry Adler (klassisk og populærmusikk), Skogsby-Lasse (svensk folkemusikk) og Brendan Power (irsk folkemusikk og andre sjangre). Bergen Munnspillorkester ble stiftet i 1938, mens dagens utgave ble etablert i 1985.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Blåseinstrumenter

Bjørn Aksdal