samhandlingsreformen

Enkelte store pasientgrupper er avhengige av at den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten samarbeider godt. Dette gjelder særlig eldre pasienter med sammensatte behov og det gjelder pasienter med psykiske lidelser, og rus- og avhengighetsutfordringer. Samarbeid mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten, det vi kan kalle den vertikale samhandlingen, er derfor avgjørende for at disse pasientgruppene skal få den helsehjelpen de har behov for og krav på. Behovet for god samhandling er særlig stort når ansvaret for pasienten flyttes mellom sykehus og kommuner.

Samhandlingsreformen ble særlig begrunnet i behovet for bedre samarbeidet mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten, men også i et ønske om å overføre oppgaver og ressurser fra sykehusene til kommunene. Økt kommunalt ansvar og fokus på forebygging var ment å skulle føre til færre innleggelser og kortere liggetid i sykehus, samt behandling nærmere pasientens hjem. Uttrykte mål for reformen var blant annet rett behandling til rett tid på rett sted, samt en helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjeneste som er tilpasset den enkelte bruker.

Samhandlingsreformen omfattet en rekke lovmessige, organisatoriske, finansielle og pedagogiske virkemidler. Det kom to nye lover: Helse- og omsorgstjenesteloven og folkehelseloven. Det ble utviklet et avtaleverk mellom kommunene og helseforetakene med mål om å forbedre samhandlingsrutinene. I tillegg var tre virkemidler sentrale:

• Kommunene skulle opprette øyeblikkelig hjelp døgnenheter (ØHD eller KAD, kommunal akutt døgnenhet). Disse skulle bidra til å hindre unødvendig innleggelse av eldre pasienter i sykehus.
• Kommunene skulle betale for utskrivningsklare pasienter som fortsatt lå på sykehus. Dette skulle stimulere kommunene til å ta hjem pasientene raskere.
• Kommunene skulle bidra i finansieringen av innleggelser og konsultasjoner ved sykehusene. Dette skulle motivere kommunene til å utvikle alternativer til bruk av sykehus.

Effektiviteten i virkemidlene varierte.

Effekten av kommunale øyeblikkelig hjelp døgnenheter (ØHD/KAD) på antall innleggelser var signifikant for pasienter over 80 år som ble lagt inn akutt ved indremedisinske avdelinger. For denne gruppen ble den en reduksjon i andelen innleggelser på om lag to prosent. For kommuner som hadde etablert øyeblikkelig hjelp døgnenheter med lege i beredskap 24 timer i døgnet sju dager i uka var effekten enda sterkere.

Betalingsordningen for utskrivningsklare pasienter hadde en markant effekt og reduserte liggetiden for aktuelle pasienter med fire-fem dager. Tidligere utskrivning av pasientene økte ikke mengden akutte gjeninnleggelser vesentlig, men dette varierte mellom kommunene.

Effekten av kommunal medfinansiering var svak og har ikke hatt signifikante effekter på antall pasientopphold ved sykehusene. Kommunal medfinansiering ble derfor avviklet alt fra 2014.

Gjennom reformen fikk kommunene økte ressurser fra staten. Ressursbruken på kommunale tjenester økte noe. Kommunene har særlig benyttet den økte ressurstilgangen til å bedre legedekningen i sykehjemmene.

Samlet sett førte samhandlingsreformen til økt belastning på den kommunale helse- og omsorgstjenesten, inklusive fastlegeordningen.

• reformer i helsetjenesten
• helsevesenet

• St.meld.nr. 47 (2008 – 2009). Samhandlingsreformen – Rett behandling – på rett sted – til rett tid.
• Evaluering av samhandlingsreformen