slaget ved Poltava

Den store nordiske krigen brøt ut i 1700 da Sverige overraskende ble angrepet av de allierte statene Sachsen-Polen, Russland og Danmark-Norge. Sverige var ledet av den uerfarne og unge Karl 12. og ble derfor sett på som et lett bytte. Det viste seg å være en feiltagelse. Den unge kongen viste seg å være en dyktig hærfører, som tappert ledet hæren sin fra fremste linje. Allerede i 1700 ble Danmark-Norge slått ut av krigen, da en svensk hær ledet av Karl 12. invaderte Sjælland og tvang kong Frederik 4. til å undertegne freden i Traventhal.

Så vendte Karl oppmerksomheten mot Russland. Slaget ved Narva i 1700 endte med seier for den tallmessig underlegne svenske hæren. Etter dette ledet svenskekongen hæren sin sørvestover, og i 1706 hadde han fullstendig slått både Polen og Sachsen. August 2. den sterke av Sachsen og Polen ble ved freden i Altranstädt tvunget til å inngå fred og å overlate den polske tronen til svenskenes foretrukne kandidat Stanislas Leszczyński. Både på Sjælland, ved Narva og i Sachsen opptrådte den svenske hæren svært aggressivt, og angrep alltid først med Karl i fremste linje. Det hadde stor effekt, men satte også kongens liv i fare. Han ble også såret flere ganger.

Nå sto bare Russland igjen av Sveriges fiender. På nyåret 1708 beordret Karl en invasjon av Russland. Utgangspunkt for invasjonen var Polen og svenskenes besittelser i Baltikum. Den svenske hovedhæren bestod av 44 00 mann og var ledet av kongen personlig, med feltmarskalk Carl Gustaf Rehnskiöld som nestkommanderende. I Livland i Baltikum stod det samtidig 22 000 mann under Adam Ludwig Lewenhaupt.

I begynnelsen av 1708 vant den svenske hæren flere seire over russiske styrker, blant annet ved Hrodna og Haloŭtjyn (Holowczyn) i dagens Belarus.

Høsten 1708 fikk Lewenhaupt ordre om å komme til hovedhæren med en forsterkningsstyrke på 12 000 mann. Denne styrken ble imidlertid avskåret av en russisk hær ved Lesna, og selv om den vant det påfølgende slaget, led den store tap av både mannskap og forsyninger. Kun 6000 utsultede soldater, under Lewenhaupts ledelse, uten forsyninger og artilleri, klarte å forene seg med hovedhæren som nå befant seg i Ukraina på jakt etter forsyninger.

I Ukraina sluttet hetman for zaporizjzjakosakkene Ivan Mazepa seg til Karl 12. med 3000 kosakker som var i opprør mot tsar Peter 1. Kosakkstaen han ledet hadde siden 1667 vært et russisk protektorat. Flere andre kosakker fortsatte imidlertid å støtte Russland.

Den svenske hæren overvintret i det nordlige Ukraina. Vinteren 1708–1709 var uvanlig kald. Det var stor mangel på mat og forsyninger, siden russerne hadde brukt den brente jords taktikk da de trakk seg tilbake. Dette førte til store tap i den svenske hæren.

Da våren kom i 1709, hadde Karl 12. kun halvparten av de 44 000 soldatene han hadde hatt ved starten av invasjonen igjen. På grunn av mangel på forsyninger beleiret han fortet i utkanten av byen Poltava. Tsar Peter 1. av Russland forstod at svenskene var sårbare og beordret nå den russiske felthæren på omtrent 42 000 mann til å slå leir like ved. Da Karl ved et tilfelle rekognoserte fiendens posisjoner ble han skutt i foten og hardt såret.

I juli var den svenske moralen lav, og hæren var nær kollaps som følge av matmangel. Karl 12. hadde en betydelig mindre og dårligere forsynt hær enn fienden, og ble rådet til å trekke seg tilbake. Tsarens styrker hadde i midlertidig vokst til mer enn 45 000 soldater og hadde etablert et system av redutter mellom de russiske og svenske leirene. Karl 12. trosset rådene og beordret i stedet hæren å angripe. Sammen med sin stab hadde han laget en slagplan. Grunnet skaden i foten ble kommandoen overgitt til Carl Gustaf Rehnskiöld. Å bli såret på denne måten var en risiko ved Karl 12.s lederstil. Nå gjorde det at han ikke kunne lede hæren fra fronten slik han pleide.

Grytidlig 8. juli begynte svenskene sitt angrep mot de russiske stillingene. De ble først holdt tilbake av russisk bombardement, men greide likevel å presse fienden bakover. Russernes hovedstyrke var fremdeles plassert et stykke lengre bak og gjorde ingen framstøt selv om angriperne avanserte. Grunnet dårlig svensk koordinasjon ble ikke angrepet særlig effektivt, og flesteparten av russerne fikk trukket seg tilbake. Rehnskiöld besluttet at man skulle samle styrken et stykke nordvest for reduttene, men denne beskjeden nådde ikke generalmajor Carl Gustaf Roos, sjef for seks infanteribataljoner. De isolerte soldatene ble angrepet av russere og flyktet mot Poltava. De søkte tilflukt i en forlatt skanse, men ble omringet og Roos forhandlet seg til kapitulasjon.

Slaget hadde pågått i flere timer allerede, men svenskene samlet seg likevel for å angripe den russiske hovedstyrken ledet av tsaren selv. De var håpløst i mindretall da de marsjerte framover og led store tap fra det russiske artilleriet. De svenske muskettene hadde dårlig rekkevidde fordi den harde russiske vinteren hadde forverret kvaliteten på kruttet. På 30-meters hold avfyrte de første salve og stormet framover. Til tross for at de var i mindretall kjempet de hardt og brøt nesten gjennom forsvarslinjen. Kavaleriet skulle egentlig assistere angrepet, men igjen var det dårlig koordinasjon, og angrepet ble ikke gjennomført. For første gang i den store nordiske krigen førte ikke svenskenes berømte angrep frem, slik det hadde gjort ved Narva.

De svenske styrkene som angrep på høyre fløy klarte å avansere, men venstresiden ble hengende etter og det oppsto dermed et gap i rekkene. Det gjorde at det spredte seg panikk blant soldatene på venstre fløy og de begynte å flykte. Den høyre fløyens tropper ble flankert av fiendtlig kavaleri og angrepet stagnerte. Russerne begynte nå å velte gjennom fronten og omringet hele bataljoner. De svenske soldatene som var fanget i kaoset kjempet en forgjeves nærkamp. Resten flyktet til fots. Russiske kavalerister jaktet ned de flyktende soldatene og drepte nærmest alle de fikk tak i. Mange av dem var kosakker som ikke hadde fulgt Mazepa over til den svenske siden.

9000 svensker ble drept eller tatt til fange. Til sammenlikning døde 1350 russere og 3300 ble skadet. Karl 12. flyktet, i følge med 1000 soldater, sørover til det osmanske riket. Med ham fulgte flere kosakker og hetman Ivan Mazepa. Den resterende svenske styrken på 12 500 mann kapitulerte tre dager senere ved Perevolotjna, hvor den hadde forsøkt å krysse elven Dnipro. De svenske soldatene gikk deretter under ledelse lav Carl Gustaf Rehnskiöld i russisk krigsfangenskap. De fleste av dem ble værende i Sentral-Russland og Sibir til etter fredsslutningen i 1721.

Slaget ved Poltava var avgjørende i den store nordiske krigen på mange plan. Ikke bare endte det svenskenes felttog i Russland, men det tvang også Karl 12. til å være eksilkonge i flere år. Han oppholdt seg i Bender i dagens Moldova, da en del av Det osmanske riket, frem til 1713. Danmark-Norge og Sachsen, som alle var slått av svenskene tidligere, tok opp kampen igjen like etter slaget og erklærte på nytt krig med Sverige. Det innledet for Danmark-Norges del elleveårskrigen med Sverige. Resten av krigen satt Russland og dets allierte med overtaket.

• den store nordiske krigen
• Karl 12.
• Peter den store
• Sveriges historie
• Russlands historie
• Ukrainas historie

• Englund, Peter (1988). Poltava: Berättelsen om en armés undergång. Stockholm.
• Liljegren, Bengt (2000). Karl XII: en biografi. Lund.
• Ullgren, Peter (2008). Det stora nordiska kriget 1700–1721. Stockholm.