Hvem eier historien om krigen? | Marte Michelet

Vi må kunne forholde oss til nye funn om andre verdenskrig, selv om de gjør vondt og rokker ved etablerte sannheter.

Det er gledelig at min bok Hva visste hjemmefronten? vekker debatt. Boken omhandler et svært viktig tema i norsk krigshistorie, nemlig hva som skjedde med jødene i Norge høsten 1942. Boken kartlegger hva den norske motstandsbevegelsen på forhånd fikk vite om kommende jødedeportasjoner fra Norge, og legger frem hvordan man på ledende motstandshold reagerte ved de avgjørende veiskillene.

Følgende spørsmål har vært en rettesnor for meg: Hvis du var jøde i Norge under den tyske okkupasjonen – hvem hadde du i ryggen?

Fire års graving

Boken er basert på fire års graving i arkiver og studier av et omfattende tysk og norsk materiale. Svært mye av det jeg behandler har aldri før vært undersøkt. Likevel reagerer Arnfinn Moland, mangeårig leder for Norges Hjemmefrontmuseum, med en hissig kronikk i gårsdagens Aftenposten der han blankt avfeier alle mine funn. Han avviser også, oppsiktsvekkende nok, hele problemstillingen: «Spørsmålet om hva Hjemmefronten visste kunne umulig være avgjørende for jødenes skjebne.» Vel, det var den, men det ser ut til at Moland ikke har lest boken min særlig nøye.

Hadde han det, hadde han neppe våget å hevde at «et sentralt premiss hos Michelet er at Milorg hadde bygget opp en slagkraftig organisasjon i 1942» og han ville neppe ha brukt masse spalteplass på å tilbakevise at dette var tilfellet. Det jeg faktisk skriver i boken, er at Milorg knapt eksisterte i 1942.

Jeg vier et helt kapittel bare til å forklare hva jeg mener med «hjemmefronten». Sentralt i min gjennomgang står ikke Milorg, men det som i ettertid, ganske forenklet, omtales som Sivorg, kort for sivilorganisasjonen.

1942 omtales gjerne som «det store året» i den sivile motstandskampen. Året var preget av en serie masseprotester. Lærerne og prestene gikk ut i modig og åpen protest mot naziregimet, etterfulgt av en massiv foreldreaksjon der opp mot 200.000 norske foreldre nektet å sende barna sine til nazistisk indoktrinering.

Disse massemobiliseringene fikk enorm oppmerksomhet i den illegale pressen og i sendingene fra London. At de ble så vellykkede, var resultatet av at motstandsbevegelsen hadde bygget ut et koordinert motstandsnettverk på bakken. Dette er ikke historikere uenige om, og Molands inngang til debatten blir dermed en avsporing. Det sentrale og ømtålige spørsmålet er hvorfor dette apparatet ikke ble brukt for å mobilisere for jødene, hverken åpent eller skjult, og hvorfor jødenes sak ikke ble motstandsbevegelsens sak før det var for sent.

Settes i sammenheng

Et av funnene i min bok er at Gunnar Sønsteby i et lydopptak fra 1970, som ligger i Hjemmefrontmuseets arkiver, forteller at han ble varslet om jødedeportasjonene tre måneder på forhånd. Moland var i en årrekke nært knyttet til Gunnar Sønsteby, og har blant annet skrevet en memoarbok i samarbeid med Sønsteby som kom ut i 2004.

Jeg har stor forståelse for at dette funnet ikke passer inn i det bildet Moland har dannet seg av hendelsene høsten 1942. Det er også derfor jeg foretar en grundig diskusjon av hvor Sønsteby kan ha fått denne informasjonen fra og hvordan vi skal vurdere opplysningene han gir. Jeg belyser det også i sammenheng med andre varsler og med andre motstandsfolk som har innrømmet at de mottok slike varsler. Det er ikke slik at Sønsteby-intervjuet blir presentert isolert og uten drøfting, slik blant annet Moland og historiker Bjarte Bruland gir inntrykk av.

Det er heller ikke, slik Moland hevder, at «hele dette problemkomplekset er behørig behandlet i forskningslitteraturen». Langt derifra. Sønsteby-intervjuet er aldri tidligere behandlet, hverken i krigslitteraturen eller litteraturen om jødedeportasjonene. Bruland går overhodet ikke inn i dette eller andre forhåndsvarsler i sitt omfattende verk fra 2017.

Lettvint

«Ut ifra det vi vet», skriver Moland, må vi gå ut fra at Sønsteby «husket feil». Det blir en altfor lettvint tilnærming. Moland skyver også krigshistoriker Ragnar Ulstein foran seg, fordi det var Ulstein som i sin tid gjennomførte det omtalte intervjuet med Sønsteby. Da jeg i august besøkte Ulstein, for å få høre hans oppfatning om saken, sa Ulstein til meg at han trodde på, og alltid har trodd på, at Sønsteby var blitt forhåndsvarslet. Samtalen ble tatt opp på bånd. Ulstein ba derfor ikke om sitatsjekk. De to setningene jeg siterer ham på, er ren avskrift av intervjuet.

Ulstein ble på forhånd varslet om bokutgivelsen. Han fikk boken med bud samme dag som den kom. Jeg forstår at situasjonen er vanskelig for Ulstein, som har vært den mest innflytelsesrike historikeren på dette feltet i mange år.

Moland anklager meg for å mangle kildekritisk og faglig forståelse. Men det som virkelig ikke holder mål, hverken kildekritisk eller faglig, er Hjemmefrontmuseets kontante avvisning fordi funnene rokker ved etablerte forestillinger. Jeg tror nordmenn flest er modne for en nyansering av okkupasjonshistorien og i stand til å ta inn at den er mer kompleks enn det vi tidligere har trodd.

Les også:

Arnfinn Moland: Michelets bok om Hjemmefronten og jødene er et faglig og etisk forfeilet prosjekt

Gunnar Kagges anmeldelse av Michelets bok: Provoserende og godt om hjemmefronten og jødene

Nyhetssak: Visste Hjemmefronten om jødedeportasjonene? – Ikke godt nok bevist, mener forsker.