Arild Boman

Boman vokste opp i Drammen. Moren hadde pianistutdanning, faren var selvlært pianist og trekkspiller. Boman ble tidlig musikkinteressert og opptatt av forholdet mellom orden og frihet. Fra 1955 husker han eksperimenter med en spolebåndopptaker, med overstyring, tilbakekobling/feedback, klipping og så videre. Etter klassisk pianoundervisning vokste i gymnastiden interessen for jazz og eksperimentell musikk, blant andre John Cage.

I 1960 startet Boman studier i sosiologi med filosofi og sosialøkonomi som støttefag ved Universitetet i Oslo. Vitenskapeliggjøringen av samfunnet ble et sentralt tema.

I studietiden var Boman aktiv som jazz- og bluesmusiker i R&B-gruppen Public Enemies, som var en viktig del av miljøet rundt Club 7. Han gjorde også innspillinger med blant andre Karin Krog, The Sapphires og The Pussycats. Fra 1967 samarbeidet han med ledende musikere som Jon Christensen, Jan Garbarek, Arild Andersen og Carl Magnus Neumann, senere utvidet til oktett, med Helge Hurum, Frode Thingnæs, og Elizabeth Sønstevold (harpe). Han spilte blant annet på Kongsberg Jazzfestival (1968) og Molde jazzfestival (1969). Han har også spilt som solist med jazzpioneren George Russell og hans storband.

Boman ble interessert i om datamaskiner kunne brukes i komposisjon, og at man ikke i utgangspunktet kunne anta at resultatet var musikk. Han komponerte først verkene Data Morgana (1961) og Data Sonades (1962) på en datamaskin som ut fra programmerte regler plottet matematiske funksjoner som tonerekker og harmonier. Partituret var en tekst med notenavn som musikerne spilte og improviserte ut fra. De første stykkene ble fulgt av Sabeltanntigeren (1967), der datamaskinen omskrev Tarjei Vesaas' dikt ved samme navn til noter som en direkte overføring av data fra ett domene til et annet. I verket Ecumene (1969) brukes liknende algoritmer på bibeltekster, og verket ble oppført i Kongsberg kirke som den første kirkekonserten under en jazzfestival i Norge. Samme år ble verket også spilt som del av NRKs direkteoverføring av den første månelandingen.

Boman har også skrevet mye film- og teatermusikk, blant annet til den surrealistiske barne-TV-produksjonen Pompel og Pilt (1969) som etter hvert ble tatt av programmet og betegnet som uegnet for barn. Ecumene, Interludium (1967), Diade (1968) og musikken til Pompel og Pilt ble vist som norske bidrag i Paris-biennalen i 1969, og det var første gang jazz representerte Norge i slik sammenheng.

Boman var vedvarende interessert i diskusjoner om datateknologi i kunsten og var den eneste norske representanten på Knut Wiggens konferanse Music and Technology som ble arrangert i Stockholm i 1970. Konferansen var et møte mellom ledende forskere i lyd og akustikk fra hele Europa og USA, og Boman bidro til konferansens oppsummering med innspill om nødvendigheten av å inkludere humanistiske perspektiver i den teknologiske forskningen, noe han sammenfattet i samarbeid med Pierre Schaeffer.

Eksperimenter med lyd og video var for Boman sammenknyttet i den tidlige fasen, med tidlig eksperimentell bruk av video i Video generator (1961) og Interludium (1967). Stykket Thesis (1971) ble fremført fra videopartitur til filmen Rødblått Paradis (Oddvar Bull Tuhus’ første spillefilm i 1971), og stykket Anti-Thesis ble brukt i oppsetningen av Henrik Ibsens Catilina på Riksteatret året etter, i 1972.

Fra 1971 samarbeidet Boman med den finske computermusikkpioneren Erkki Kurenniemi og brukte hans DIMI-maskiner i blant annet en produksjon av Samuel Beckett-stykket Act Without Words II, der computeren leser videobilder av skuespillerens bevegelser i sanntid og gjør dem om til lyd. Dette pionerarbeidet i interaktiv video har blitt vist flere ganger siden.

Bruken av videoteknologi som kunstmedium opptok Boman sterkt helt fra de tidlige eksperimentene i 1961, og han startet den første undervisningen om dette hos Statens kunstakademi i 1974. Samme år ble hans videoverk Picture of Itself og Café Guest vist i Kunstnerforbundet og på Høstutstillingen.

I 1977 arrangerte Boman det første afrikanske verkstedet om videokunst under FESTAC´77, 2. World Festival for Black & African Art and Culture i Lagos.

Boman studerte sosiologi og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, og bruk av teknologi i skapende arbeid og kommunikasjon var sentrale interesser. En rekke eksperimenter med samspill via satelittoverføring tok til i 1973: Satellite music Interaction 1. Prosjektene tok blant annet sikte på å avdekke hvordan samspill i forskjellige musikktyper ble påvirket av tidsforsinkelser i satellittoverføring av lyd og bilde. Det viste seg at jazzmusikere fant forskjellige strategier for å få samspill til å fungere, mens et ensemble i vestlig kunstmusikktradisjon ikke evnet å håndtere slike forsinkelser. I et prosjekt som ble realisert noen år senere med reggae-musikere fra Jamaica, viste det seg at disse musikerne foretrakk lenge tidsforsinkelse fremfor kortere. I 1998 var Boman engasjert i en videreføring av dette arbeidet i WHO HOW WOH, en konsert der internett ble brukt til å overføre lyd- og bildesignaler mellom Warszawa, Helsinki og Oslo. Prosjektet hadde sin opprinnelse i Polen, og norsk partner var Notam.

Boman har vært opptatt av deltakelse i et informasjonssamfunn med stadig sterkere internasjonale konserner, hvem som kan bruke den nye teknologien, og hvilken innflytelse kan brukerne ha. Utviklingen av lokale, brukereide kabelnett i boligområder/borettslag la grunnen for videre forskning fra 1980-tallet om hvordan demokratiserende prosesser ble utløst ved adgang til å lage og distribuere innhold i disse.

Formidling står sentralt i denne problemstillingen. Boman tok i 1986 initiativet til og ble leder/redaktør for mediekultur-nettverket for forskningsformidling fra norske universiteter og høgskoler: Kunnskapskanalen. Grunnideen var at forskjellige akademiske og kulturelle fagmiljøer kunne formidle sin kunnskap, og Kunnskapskanalen har samlet hatt flere titalls millioner seere.

Bomans kombinerte sin rolle som sterk talsmann for en humanistisk bruk av teknologi med organisatorisk virksomhet i foreningen Ny Musikk, der han satt i styret 1969–1973. Han var på 1960-tallet også medlem av arbeidsutvalget i Kampanjen mot Atomvåpen, i styrene i Oslo musikerforening, Oslo faglige samorganisasjon/LO i Oslo og i Arbeiderpartiets sentralstyre 1969–1975, der blant annet EF-striden, samfunnseie av oljeressursene og utviklingen av den nye kulturpolitikken (ut fra Kunstneraksjonen) sto på dagsordenen. Han var medlem av den offentlige Massemedieutredningen (1978–1981) og av Kulturrådets styringsgruppe for utvikling av et norsk videokunstarkiv (2009–2013).

• Scientifisering av sosiale systemer, doktorgradsavhandling, 1969

• Picture of Itself og Café Guest, videoverk vist i Kunstnerforbundet og på Høstutstillingen, 1974

Act Without Words II har blitt vist flere ganger:

• Henie Onstad kunstsenter, 1982
• Stavanger kunstforening, 1983
• Nasjonalmuseet, 2012
• Veneziabiennalen, utsnitt, 2003
• Documenta, utsnitt, 2012

• Vinner av den åpne instrumentklassen (som organist) i de norske jazzmusikernes avstemning, 1967

• jazz
• algoritmiske komposisjoner

• NRK Pan (1975) – Om Arild Bomans arbeid med syntese av videosignaler Videographics

• Cerpina, Zane et al, (Red.) (2021): Elektronisk kunst i Norge. Tronmdheim, TEKS Press, ss. 34-35 og 70-71.
• Jacobsen, Per H. (2011) IT-historien @ Universitetet i Oslo. Oslo: Universitetet i Oslo, ss. 63-64.
• Krogvig, Ingvild og Stina Høgkvist (2012): I Wish This Was A Song. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, ss. 158-163.
• Nickelsen, T. (2002) «Arild Boman vil oss noe». Uniforum 4. desember 2002. https://www.uniforum.uio.no/nyheter/2002/12/arild-boman-vil-oss-noe.html
• NRKs arkiv om Videographics: https://tv.nrk.no/serie/pan/1975/FOLA00001975/avspiller Utsnittet er fra 28:30 til 32:00.
• NRKs arkiv om Interludium: https://tv.nrk.no/program/FBUA05005968
• Rudi, J. (2019). Elektrisk lyd i Norge. Oslo: Novus, ss. 98-100.
• Stavlund, Tore (2016) «Den tredje posisjon.» I Anne Hilde Neset. Lyd og Ulydighet. Oslo: Press, ss. 152-156.
• Toft, M. (2010) «15 millionar sjåarar på 14 år». Uniforum 18. august 2010. https://www.uniforum.uio.no/nyheter/2010/08/15-millionar-sjaarar-pa-14-ar.html