Burkina Fasos litteratur

Mossi-kongedømmene, som eksisterte fra det 12. til det 19. århundret, var en viktig årsak til at landområdet som nå er Burkina Faso, hadde en kultur med forholdsvis stor stabilitet. Litteraturen var muntlig, og den var ofte knyttet til religiøse fester der man brukte masker og trommer for å gi dramatiserte fremstillinger av guder og helter og av gjerninger de hadde utført. Forskerne mener dette er hovedgrunnen til at billedkunst og musikk tradisjonelt har hatt en viktigere plass i Burkina Fasos kultur enn hva litteratur har hatt.

Den vest-afrikanske tradisjonen med at hver landsby hadde sin griot, sin skald eller trubadur som fremførte gamle dikt og sanger, fantes også i dette landet. Forskerne mener også at ordtak var en form som sto særlig sentralt i Burkina Fasos litteratur. Flere av landets mest kjente moderne forfattere har i bøkene sine gjort bruk av både motiver og former fra den muntlige litteraturen.

Som Burkina Fasos første forfatter i moderne forstand regnes Dim-Dolobsom Ouedraogo (1897–1940), som i 1934 utgav sin samling Maximes, pensées et devinettes mossi (Maksimer, tanker og gåter fra mossi–området). Tittelen er inspirert av franske forfattere som La Rochefoucald og Pascal og viser at Ouedraogo vil understreke at det finnes gammel litteratur i Burkina Faso som kan sammenliknes med den tradisjonelle franske litteraturen.

Den moderne skriftlige litteraturen i Burkina Faso utviklet seg etter at landet var blitt selvstendig (1960). Særlig i de første årene etter selvstendigheten var dramaet en meget populær sjanger, og dette var spesielt viktig fordi Burkina Faso er et land der alfabetiseringen har gått sakte.

Den mest kjente dramatikeren i denne generasjonen var Lompolo Koné (1921–1974). Han var også diplomat og politiker og var Burkina Fasos utenriksminister fra 1961 til 1966. Andre skuespillforfattere fra denne tiden er Moussa Savadogo, Ouamdégré Ouedraogo og Pierre Dabiré Kpielle. Man har få opplysninger om disse forfatterne, men de laget blant annet komedier i Molières stil som de tilpasset til afrikanske forhold. Disse stykkene oppnådde meget stor popularitet.

Joseph Ki-Zerbo (1922–2006) var en av Afrikas ledende historikere og tenkere på sin tid. Han bygget videre på senegaleseren Cheikh Anta Diops tanker om at verdens kultur hadde sitt utspring i Afrika. Men Ki-Zerbo var mindre opptatt av teoretisk spekulasjon enn Diop, og han skjelnet klarere mellom vitenskapelig forskning og myter. Ki-Zerbos bøker om Afrikas historie blir regnet blant standardverkene om emnet.

Den første romanforfatteren fra Burkina Faso er Nazi Boni (1909–1969) med Crépuscule des temps anciens (De gamle tiders demring, 1962). Denne boken forteller blant annet om bwa-folkets skikker, og om bwamu, språket dette folket snakker, og den blir ofte kalt «en etnografisk roman». Boni skrev også noveller og korte romaner som ble meget populære.

Flere av Burkina Fasos forfattere i den neste generasjonen fikk impulser fra négritude-bevegelsen, men de kritiserte den også på viktige punkter. De ville ikke bare fremheve de typisk afrikanske elementene i landets kultur, men samtidig vise hvilke problemer de moderne vest-afrikanske samfunnene møtte etter at landene var blitt selvstendige.

En typisk representant for denne holdningen er Roger Nikiéma (cirka 1932–2021). Nikiéma var en betydningsfull journalist som blant annet arbeidet i Burkina Fasos kringkasting. Han utgav lyrikk og skuespill, men er særlig kjent for romanen Dessein contraire (Motsatt plan), som ble utgitt i 1967. Den forteller historien om et ungt forelsket par som ikke får hverandre fordi jentas foreldre planlegger å gifte henne bort til en gammel, men mektig mann.

Til samme generasjon hører også Augustin Sondé Coulibaly (1933–2017). Han oppnådde særlig anerkjennelse med romanen Les dieux délinquants (De forbryterske guder, 1974). Denne boken regnes blant klassikerne i franskspråklig afrikansk litteratur. Den tar opp temaer som flukten fra landsbygden og møtet med storbyen, opprør mot makthaverne, men også korrupsjon og kynisme blant dem som har makt. Alle disse temaene skulle bli sentrale i den moderne vest-afrikanske litteraturen.

Ellers skrev Coulibaly blant annet en samling dikt for barn i samarbeid med Nikiéma. Coulibaly var en allsidig skikkelse som ikke minst var opptatt av å ta vare på den muntlige litteraturen i Burkina Faso.

Flere av forfatterne fra Burkina Faso har også vært politikere eller diplomater. Dette gjelder blant annet Frédéric Guirma, født 1931, som var landets første FN-ambassadør, og som utgav flere diktsamlinger. François Djobi Bassolet (1933–2001), gjorde en viktig innsats ved å grunnlegge en nasjonal kulturfestival. Han skrev også en av de første fremstillingene av landets historie.

En annen sentral skikkelse i Burkina Fasos kulturliv er Frédéric Titinga Pacéré (født 1943). Han har utgitt flere diktsamlinger, og hans essayer behandler en lang rekke problemstillinger som angår landene sør for Sahara. Temaene han tar opp, spenner fra avskoging til de funksjonshemmedes situasjon i dagens Afrika. Hans grunnleggende syn er at selv om landene i Afrika har oppnådd sin politiske frihet, preges tenkemåtene, så vel blant lederne som blant folk flest, av arven fra kolonitiden. Titinga fikk Det svarte Afrikas store litterære pris i 1982.

Kollin Noaga (pseudonym for Ernest Nongma Ouedraogo, født 1944) har utgitt både romaner og skuespill. Hans mest kjente roman er Le Retour au village (Tilbakereisen til landsbyen, 1972), en av de mest kjente romanene i franskspråklig afrikansk litteratur.

Noagas roman forteller historien om Tinga, en ung afrikaner som reiser fra landsbyen til storbyen for å gjøre karriere der. Men oppholdet i storbyen blir en skuffelse. Tinga får ingen jobb som gir ham skikkelig lønn, og han må reise tilbake til landsbyen sin i skam. Tingas historie minner om historien mange ungdommer fra Afrika har opplevd enten de har reist til en afrikansk storby eller har forsøkt å komme inn i Europa.

Også Etienne Sawadogo er født i 1944. Han debuterte med romanen La Défaite de Yargha (Nederlaget ved Yargha, 1977), som bygger på muntlige beretninger fra den gamle mossi-kulturen. Også Sawadogos måte å bruke det franske språket på, er påvirket av mossi-språket, som er et av de viktigste muntlige språkene i Burkina Faso. Sawadogos senere bøker har en eksperimenterende form. Sjangeren han gjerne bruker, kan beskrives som en mellomting mellom kortroman og lyrikk.

Etter hvert har flere forfattere fra Burkina Faso blitt stadig mer opptatt av formelle spørsmål og særlig av problemstillinger omkring selve skriveprosessen. Pierre-Claver Ilboudo, født 1948, har skrevet en avhandling om forholdet mellom afrikansk litteratur og Le nouveau roman.

Blant Ilboudos egne romaner kan nevnes Adama ou la force des choses (Adama eller tingenes uunngåelighet, 2000) og Madame la ministre et moi (Fru statsråden og jeg, 2006). Ilboudo er også kritisk til styresettet i Burkina Faso og opptatt av hvordan nødvendige reformer i et samfunn kan bli sabotert av politikerne som sitter ved makten.

En særlig kjent kritiker av de politiske forholdene i Burkina Faso, var journalisten og forfatteren Norbert Zongo (1949–1998). Han ble drept da han forsøkte å kaste lys over en korrupsjonsskandale som kunne knyttes til miljøet nær landets daværende president Blaise Compaoré. Drapet ble først fortiet, men interessen for Zongos skjebne har senere vært voksende, både i Burkina Faso og utenfor landets grenser. Zongos mest kjente litterære verk var Le parachutage (Fallskjermslippet, 1995), som handler om politisk korrupsjon i det moderne Afrika.

En anerkjent forfatter som ikke i samme grad sto i opposisjon til makthaverne, var Jacques Prosper Bazié (1955–2014). Han hadde en omfattende og variert produksjon, og bøkene hans vitner også om interesse for formelle problemer. Et annet trekk ved forfatterskapet hans er at selv om han skrev på fransk, har bøkene også innslag fra flere av de mange opprinnelige språkene som finnes i landet. Bazié skrev romaner som La Saga des Immortels (Sagaen om de udødelige, 1987) samt noveller, lyrikk og teaterstykker.

Malidoma Patrice Somé (1955–2021) mistet tidlig foreldrene sine og bodde på et barnehjem drevet av jesuitter fra han var fire til han var tjue år. Etter hva han selv forteller, ble han der misbrukt både fysisk og psykisk. Bøkene hans er derfor preget av en meget kritisk holdning overfor katolsk misjonsarbeid i Afrika. Han fremhever også det han ser på som verdiene ved de gamle animistiske stammereligionene. Særlig legger han vekt på at disse religionene skaper sterke bånd mellom mennesket og alt som finnes i naturen.

Sandra Pierrettte Kanzie (født 1966) var den første kvinnen i Burkina Faso som fikk utgitt en skjønnlitterær tekst. Diktsamlingen Les Tombes qui pleurent (Gravene som gråter, 1987) skildrer sorgen hennes da hun mistet en bror i en ulykke. Flere av Burkina Fasos mer kjente kvinnelige forfattere er født før Kanzié, og trolig begynte flere av dem også å skrive før henne. Etter hvert har kvinnene kommet til å spille en stadig større rolle i Burkina Fasos litteratur.

En av de eldste og også av de mest markante kvinnelige forfatterne i Burkina Faso er Bernadette Sanou Dao (født 1952). Hun er mest kjent for sin lyrikk, men hun har også skrevet bøker i andre sjangere. Sanou Dao har en feministisk grunnholdning og et pessimistisk syn på kvinnenes muligheter i dagens Afrika.

Denne holdningen merkes blant annet i Sanou Daos novellesamlinger som La Femme du Diable (Djevelens hustru, 2003). Tittelen spiller på en betegnelse som ofte brukes i hennes land om kvinner som ikke kan få barn. Sanou Dao har også hatt en rekke viktige administrative oppgaver. Hun har særlig arbeidet med å utvikle skolesystemet i landet, og hun ledet også landets turistråd en rekke år.

Marie-Simone Séri (født 1954), har i den selvbiografiske fremstillingen Mon Enfant, mon cri, ma vie (1997) skildret hvor hardt livet kan være for kvinner i Burkina Faso. I boken gir hun en særlig sterk skildring av hvor vondt det er for en mor å oppleve at datteren hennes blir syk og dør i en alder av seksten år.

Den mest kjente av de kvinnelige forfatterne fra Burkina Faso er likevel Monique Ilboudo (født 1959). Hun er jurist og har skrevet bøker om menneskerettigheter og særlig om kvinners rettigheter i Afrika. Hun har også arbeidet som diplomat, og som Burkina Fasos ambassadør i Norden har hun i mange år vært stasjonert i København.

Som forfatter er Ilboudo særlig kjent for Le Mal de peau (Smerten i huden, 1992), som er den første romanen skrevet av en kvinnelig forfatter fra hennes land. Boken skildrer skjebnen til to kvinner fra Burkina Faso – en mor og en datter – som begge opplever å bli seksuelt misbrukt.

Etter tusenårsskiftet har Ilboudo utgitt få bøker, men i 2018 utkom romanen Si loin de ma vie (Så langt borte fra mitt liv). Den forteller om en ung mann fra Vest-Afrika som prøver å flykte til Europa fordi han er homofil, og fordi en legning som denne ikke blir godtatt i hans hjemland. Boken antyder imidlertid at hovedpersonen kanskje ikke er homofil, men utgir seg for å være det fordi han tror dette vil gi ham bedre mulighet til å få opphold i Europa. I Marokko blir han likevel stanset og sendt tilbake til sitt hjemland.

Også andre kvinnelige forfattere fra Burkina Faso har vært opptatt av spørsmål omkring homofili. Dette gjelder for eksempel Sophie Heidi Kam (født 1968). Hun har utgitt bøker i en rekke sjangrer, men er særlig kjent som dramatiker. Blant hennes mest kjente stykker er et skuespill om en kvinne som oppdager at kjæresten hennes også har en mannlig elsker.

Susy Henrique Nikiéma (født 1983) debuterte i 2001 med romanen L'homme à la bagnole rouge (Mannen med den røde kjerra). Dette er historien om en ung jente som blir forelsket i en mann med en lekker rød bil, men kontakten med ham viser seg å bli innledningen til en rekke ulykker for henne. Senere har Nikiéma ikke utgitt noen skjønnlitterære bøker, men hun har tatt doktorgrad i rettsvitenskap ved universitetet i Genève og utgitt flere bøker som blant annet behandler juridiske problemer omkring investeringer i utviklingsland.

Etter tusenårsskiftet har flere kvinnelige lyrikere fått sitt gjennombrudd. Blant dem kan nevnes Honorine Mare (født 1972) og Gaël Koné (født 1976). Malika Ouattara (født 1993) er den mest kjente slampoeten i Burkina Faso. Tekstene hennes forteller om et sterkt politisk og sosialt engasjement. Hun er opptatt av spørsmål som kvinners rettigheter og ufrivillig svangerskap, og etter at COVID-pandemien kom til Afrika, har hun vært en viktig talsperson for arbeid som kan bedre hygienen i utviklingsland. Ouattara, som har gitt seg selv navnet «La Slamazone», har fått mange lyttere i hele Vest–Afrika.

Teateret har alltid vært en populær sjanger i Burkina Faso. En rekke forfattere har skrevet stykker som både er inspirert av fransk tradisjon (i særlig grad av Molière) og av landets egen muntlige litteratur. Ofte har disse stykkene ikke blitt publisert, og man vet lite om forfatterne som har skrevet dem. Et unntak fra dette var Jean-Pierre Guingané (1947–2011). Han skrev stykker som ble meget populære, og han hadde også viktige administrative oppgaver innen landets kultur.

Sarah Bouyain (født 1968) har fransk mor og far som er halvt fransk og halvt burkineser. Hun er født og oppvokst i Frankrike, men har senere flyttet til Burkina Faso. Bouyain har særlig arbeidet med film, men hun har også utgitt noveller og artikler. Særlig har hun vært opptatt av skjebnen til barna til afrikanske jenter som under andre verdenskrig fikk barn med franske soldater.

Aristide Tarnadga (født 1983) er den mest markante blant dagens dramatikere i Burkina Faso. Han studerte først sosiologi, men gikk fra 2004 over til å arbeide med teater. Han er elev av Jean-Pierre Guingané og har også fått sterke impulser fra forfatteren Koffi Kwahulé fra Elfenbenskysten. Tarnadgas mest kjente skuespill til nå er Sank ou la patience des morts (Sank eller de dødes tålmodighet, 2016), som handler om drapet på Burkina Fasos president Thomas Sankara i 1987. Fordi Sankara var en revolusjonær marxist, er han av og til blitt kalt Afrikas Che Guevara. Man regner i dag som sikkert at det var folkene til president Blaise Compaoré som sto bak dette drapet.

I Burkina Faso skrives det også litteratur på engelsk. Denne litteraturen tar i stor grad opp de samme temaene og motivene som den franskspråklige litteraturen, men den er vesentlig mindre omfattende. Forskerne som har arbeidet med histoien til denne litteraturen, anslår at det inntil 2022 fantes omtrent tjuefem forfattere fra Burkina Faso hvis bøker helt eller delvis var skrevet på engelsk.

Forfatterne fra Burkina Faso som har skrevet på engelsk, har særlig tatt opp spørsmål omkring politikk og samfunn. Den mest markante av disse forfatterne var Thomas Sankara (1949-1987). Han var en revolusjonær sosialist og en betydningsfull folketaler, og han er av enkelte blitt kalt Afrikas Che Guevara. Talene hans, samlet under tittelen Thomas Sankara Speaks (2006), er kommet ut i flere utgaver. Skriftet hans om kvinnenes stilling i Burkina Faso og om kvinnenes allmenne betydning for revolusjonen i Afrika, er utgitt på flere europeiske språk og på farsi.

Blant skjønnlitterære forfattere fra Burkina Faso som skriver på både fransk og engelsk, kan nevnes Marie-Ange Somdah (født 1959), som på tross av navnet er en mannlig forfatter. Han har skrevet faglige og skjønnlitterære tekster både på fransk og på engelsk. Han underviser nå i franskspråklig litteratur ved universitetet i Boston i USA.

Det finnes få forlag i Burkina Faso, og de som finnes, er små og har gjerne svak økonomi. Ofte forutsetter de at forfatterne selv betaler for utgivelsen av bøkene sine. Dette er en viktig grunn til at mange av landets forfattere har valgt å utgi bøkene sine i andre afrikanske eller europeiske land. Mange forfattere har emigrert til Frankrike, og noen har flyttet til andre land i Afrika som Elfenbenskysten eller Senegal, eller til Europa eller Amerika. Men siden det de siste tiårene har stått frem mange nye forfattere fra Burkina Faso, er det også opprettet flere nye forlag i landet.

Det var først i tiden rundt 2015 at det ble opprettet en nasjonal litterær pris i Burkina Faso. Det har også vært sjelden at forfattere fra Burkina Faso har oppnådd internasjonale litterære utmerkelser. Et viktig unntak er Aristide Tarnadga, som fikk Det svarte Afrikas store litterære pris i 2017 for boken om revolusjonslederen Thomas Sankara.

• Afrikas litteratur
• Burkina Faso
• Burkina Fasos historie
• Språk i Burkina Faso
• Skole og utdanning i Burkina Faso
• Massemedia i Burkina Faso
• Film i Burkina Faso

• Encyclopedia of African literature (2003) i Internet Archive
• Biographie de feu Augustin Sondé Coulibaly, auteur du livre "les dieux délinquants" (Le Faso actu)
• Burkina Faso – Frédéric Titinga Pacéré : « Le jour où l’indépendance fut proclamée… » (Jeune Afrique)
• Norbert Zongo (Committee to Protect Journalists)
• Bernadette Sanou Dao (Africultures)
• Interview with Monique Ilboudo (Geneva Business News)
• Angèle Bassolé-Ouédraogo (Interligne)
• Sophie Heidi Kam (Cartomac: Archives littéraires d'Afrique)
• Jean-Pierre Guingané (Africultures)

• Sanou, Salaka (2000): La littérature burkinabè – l'histoire, les hommes, les oeuvres. Presses universitaires de Limoges. ISBN 978-2842871901
• Wise, Christopher, redaktør (2001): The Desert Shore: Literatures of the Sahel. Lynne Rienner Pub. ISBN 978-0894108679