Guy Goffette var en franskspråklig belgisk forfatter. Han var først og fremst kjent som lyriker, men han skrev også romaner, noveller og essayer om forfattere og bildekunstnere samt om musikk og fotografi.
Goffettes uttrykksform er enkel og lett tilgjengelig sammenliknet med mange andre representanter for moderne franskspråklig lyrikk. Han fikk derfor mange lesere i den fransktalende verden. Goffette regnes blant de viktigste belgiske lyrikerne på 1900-tallet.
Goffette ble født og vokste opp i den belgiske delen av Ardennene, nær grensen til Frankrike og Luxembourg. Dette var en region som også to av de største franske diktere fra 1800-tallet, Paul Verlaine og Arthur Rimbaud, kom fra. Goffette fikk sterke impulser fra begge disse dikterne. Særlig var han opptatt av Verlaine, som han etter hvert skulle skrive to bøker om. Men han skrev også essayer og artikler om en lang rekke andre franskspråklige og engelskspråklige forfattere.
Goffette kom fra arbeiderklassen, og faren hans skal ha vært svært irritert over at han valgte en litterær løpebane. Forfatterskapet hans gir ikke direkte uttrykk for noe politisk eller sosialt engasjement, men både hans valg av emner og hans direkte og tilgjengelige form forteller at han som lyriker ønsket å henvende seg til en stor og sammensatt leserkrets. Som ungdom var han mer opptatt av naturen enn av skolearbeid og studier. Men selv om interessen for bøker utviklet seg forholdsvis sent hos ham, ble han etter hvert en autoritet når det gjaldt franskspråklig lyrikk. Han hadde et særlig inngående kjennskap til symbolismens diktere.
Goffette foretok mange reiser og besøkte en rekke europeiske land før han til slutt slo seg ned i Paris. Her ble han boende til sin død. Han var gift to ganger og hadde tre barn. Goffette arbeidet i mange år som forlagsredaktør i det anerkjente franske forlaget Gallimard. Han ble etter også hvert medlem av komiteene som delte ut noen av Frankrikes viktigste litterære priser.
Goffette debuterte som lyriker i 1969. Deretter utgav han en rekke diktsamlinger. Blant de mest kjente er Nomadie (1979, Omflakking), Eloge pour une cuisine de province (1988, Lovsang til et provinskjøkken), Icarus (2000, Ikaros) og Petits riens pour jours absolus (2016, Småtterier for absolutte dager). Den siste diktsamlingen han utgav, var Pain perdu (2020). Direkte oversatt betyr denne tittelen «Forsvunnet brød», men den er en betegnelse på en matrett der brød har en viktig plass, og som på norsk heter Arme riddere. I denne diktsamlingen, som er en av Goffettes mest omfattende, tar dikteren på ny opp temaer som har vært sentrale i hans tidligere forfatterskap, og han siterer dikt fra sin ungdom som nå blir satt inn i nye sammenhenger.
Goffette var opptatt av at lyrikken skulle ta utgangspunkt i hverdagens erfaringer. Dette er trolig en av grunnene til at han også skrev flere dikt som skildret mat. Men på denne måten ville dikteren samtidig åpne lesernes øyne for sider ved i Norsk biografisk leksikonloppdage. For sin lyrikk mottok Goffette flere utmerkelser, blant annet Prix Mallarmé og Det franske akademis store litterære pris samt Goncourt prisen for lyrikk i 2010.
Goffette begynte forholdsvis sent å utgi prosatekster. Hans prosastil ligger nær opp til hans lyriske uttrykksform. Goffettes første roman, Un Été autour du cou (2001), kom på norsk i 2003 under tittelen En sommer på nakken. Blant senere prosatekster kan nevnes Une enfance lingère (2006, «En barndom blant klær») og Géronimo a mal au dos (2013, har vondt i ryggen). I denne teksten forteller Goffette om sitt forhold til faren. Da han var ung, var faren en person han fryktet. Som eldre forstod dikteren at faren manglet språket han trengte for å uttrykke sin kjærlighet til sønnen. Derfor er teksten om faren også en tekst om menneskers hjelpeløshet når de mangler ordene som trengs for å uttrykke sine innerste følelser.
I flere av Goffettes fortellinger er diktere eller billedkunstnere hovedpersoner. Dette gjelder blant annet hans essayer om Verlaine. En av Goffettes mest kjente bøker er Elle, par bonheur, et toujours nue (1998, «Heldigvis henne, og alltid naken»). Den handler om maleren Pierre Bonnard som i boken blir sett gjennom øynene til kvinnen som først var hans modell og senere ble hans hustru.
Goffette har ellers skrevet essayer om blues, jazz og spirituals og om så forskjellige diktere som Wystan H. Auden og Paul Claudel. Flere av tekstene hans er illustrert av kjente bildekunstnere og fotografer. Mange av Goffettes bøker finnes i engelsk oversettelse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.