bororo

Man tror at bororo har levd i Mato Grosso i 7000 år. Denne delen av det brasilianske sentralplatået har drenering til Amazonas i nord og Paraná i sørøst. Landskapet, på mellom 350 og 900 meter over havet er svært variert med fjell, kløfter, savanner og sumpområder. Menneskene her har levd av jakt, fiske og sanking, samt tropisk hagebruk, i små, nomadiske grupper. Utover på 1700-tallet trengte europeisk-ættede misjonærer, eventyrere og mineraljegere inn i områdene som på 1800-tallet ble til en delstat i Brasils indre. Landets herrer ønsket nå å utvikle hele landet. Fra rundt 1850 ble territoriet åpnet for kolonister i stort antall.

Bororo oppfattet bygging av vei, jernbane og telegraf som innledning til en krig som skulle vare i 100 år. Gruppene som holdt til vest for Cuiabá-elva (kalt cabaçais) flyktet over grensa til Bolivia (som ikke ble endelig fastsatt før i 1904) eller de ble utryddet. Gruppene øst for elva (kalt coreados) overga seg til Brasils militære styrker som i sin tur sluset dem inn i forløperne for dagens reservater på 1890-tallet. Dette skjedde under ledelse av marsjall Cándido Rondón, som siden ble leder for Brasils urfolksmyndigheter (SPI, etter 1967 kalt FUNAI). Rondóns mor var bororo, faren var av portugisisk slekt.

Ved siden av opprettelsen av reservater omfattet pasifiseringen av Mato Grosso etablering av misjonsstasjoner i regi av salesianer-ordenen. Bororo skulle «siviliseres» gjennom å lære europeisk jordbruk og å snakke portugisisk. Rundt 1960 var det bare 500 bororo igjen i Brasil. Rundt 1970 døde de ut som egen gruppe i Bolivia. Flere urfolk opplevde lignende krisesituasjoner på samme tid. Samtidig skjedde det et skifte i storsamfunnets syn på urfolk over hele den vestlige verden. Det nyopprettede urfolksdirektoratet FUNAI innledet en mer kultursensitiv utviklingspolitikk. Siden har folketallet steget og de aller fleste bororo snakker nå sitt eget språk internt og portugisisk utad. Omtrent 30 prosent av folket er i dag (2014) lese- og skrivekyndige.

Bororosamfunnet består av sirkelformede bosetninger med et mannshus i midten og familiehus langs sidene i sirkelen. Bororo er navnet på den åpne plassen i foran mannshuset. Den er en slags forum, en scene hvor det sosiale og rituelle liv utspiller seg. Bolighusene ligger på motstående sider av sirkelen og tilhører en av de to eksogame moietyene som bosetningen består av. Hver moiety består av fire klaner som i sin tur består av en eller flere hierarkisk ordnede slektslinjer. Det er sin plass i klaner og slektslinjer som bestemmer hvem man er sosialt. Tilhørighet til moiety og klan bestemmer også sin plass i de større kosmiske og historiske kretsløp som bosetningen går inn i.

Når menn gifter seg, flytter de inn til sin svigerfamilie og plikter å bidra til konas hushold (hvor hennes bror er øverste autoritet) med arbeidskraft og mat. Et bolighus rommer to eller tre kjernefamilier. Ekteskap er ganske ustabile slik at en mann kan bo i flere hus og få flere barnegrupper i løpet av livet. Det er imidlertid barna til søstrene hans (hans iwagedu) som er de viktigste for ham og hans slektslinje. Det er iwagedu som arver ham og det er dem han gir navn og tilhørighet gjennom ritualer og seremonier på bororo-plassen.

Bororo lever av sanking, jakt, fiske og tropisk hagebruk (maniok, bønner, mais, squash). Menn gjør det meste av arbeidet på åkeren, kvinner deltar når det sås og høstes. Kvinner samler honning, kokosnøtter, frukt, fugler og skilpaddeegg. Jakt og fiske er maskuline aktiviteter og gir den mest prestisjerike maten til seremonielle aktiviteter. Siviliseringen etter 1970 har medført at de tradisjonelle vandringene til nye bosetninger og hager når ressursene ble knappe er erstattet med mer intensivt jordbruk, produksjon av kunsthåndverk for salg og arbeidsvandring.

Kanskje nettopp i kraft av de komplekse lojalitetene som skapes mellom slekts- og søskengrupper er bororo-samfunnet egalitært. Lederskap må vinnes gjennom å gå foran og være generøs. Det finnes fire typer lederskap som alle innehas av menn. Boe eimejera er en type daglig leder for bosetningen og dens seremonielle liv, bári er sjaman for ånder og natur, aroe etawaware er sjaman for de dødes ånder og bae eimejera er «de hvites sjef», dvs personen med ansvar for relasjonene til storsamfunnets institusjoner som for eksempel FUNAI. Noen bosetninger ligger tett på misjonsstasjonene hvor det også bor andre urfolk (xavante) og mestiser. Her har bororo adoptert valg som utvelgelsesmekanisme.

Alle overganger i bororoers liv markeres med forseggjorte seremonier med utstrakt bruk av kroppsmaling, pynt, dans og felles måltider. Den største og viktigste seremonien er begravelsen. Markeringen av døden, da den dødes sjel transformeres og blir til en ny, tar opp i seg elementer fra alle andre ritualer og aktiviteter. Døden forårsakes av bope, en skapning som er involvert i alle menneskelige transformasjoner som fødsel, pubertet og død samt i naturen som overgangen fra regntid til tørketid. Avdødes ånd går inn et kattedyr i skogen. Den døde kroppen pakkes inn i stråmatter og legges i en grunn grav ute på plassen. Der vannes graven i 2-3 måneder inntil bena kan graves opp, skrapes og ornamenteres og til slutt legges i en ny og endelig grav. Det utpekes en mann til å representere avdøde i dansene og ritualene som nå pågår. Ritualet avsluttes ved at representanten for den døde drar ut i skogen og dreper et kattedyr. Da har avdøde hevnet bope. Livet kan gå videre og alle som har deltatt vil ha sett og erfart kompleksiteten og prakten i sin egen verden.

Bororo kaller seg selv boe og sitt språk boe wadáru. Det tilhører språkfamilien macro-gê som omfatter et dusin språk som snakkes av jeger- og sankergrupper i det sentrale brasilianske høylandet.

• søramerikanske urfolk
• Brasils befolkning
• Brasils historie